Love hurts

Dagens sang handler om ulykkelig kjærlighet og var et hyggelig gjenhør i dusjen i formiddag. Det er en sang jeg vrælte til på sånn cirka-engelsk, lenge før jeg visste hva slags hurting det var snakk om. I dag vet jeg at Nazareth ikke var opphavet til sangen, men dusjversjonen er på deres inderlige og hese vis. Fortsatt på cirkaengelsk.

Jeg er veldig glad for å bo i et land hvor man kan ta seg råd til å tildele sine borgere dagens sang. I det jeg slår opp dørene til i dusjen om morran så faller dagens sang nærmest ned fra taket, og ut fra intet kan jeg bryte ut i Free Nelson Mandela, for eksempel. Selv om han nå er helt befridd. Dette er helt normalt, det vet jeg fordi nabojenta under også får dem dann og i vann. Men hun får helst de siste fra hitlistene, som hun må synge med syngedamestemme. Jeg kan tenke meg hun er alvorlig misunnelig på meg som får et stort utvalg av sanger.

Det er nemlig et stort og variert repertoar som framføres med inderlighet i min dusj. Det er hele Knutsen & Ludvigsens samlede, rockelåter fra 70-tallet, gamle folketoner og nyere viser. En morgen fikk jeg til og med en avansert arie fra Tryllefløyten. Det var svært vakkert. Påfallende ofte får jeg salmer, jeg setter særlig pris på Kirken den er et gammelt hus og Jeg råde vil alle i ungdommens dager. Det blir en sakral og fin stemning i hele badet når jeg synger disse med min dype, malmfulle røst.

Best liker jeg å vite hva jeg synger, det gjør jeg ikke alltid. Da kverner sangen i hodet helt til jeg finner ut av det. En gang gikk det en hel uke. Jeg var så lei av den sangen at jeg så meg nødt til å sende en e-post til Rockheim om saken en søndag formiddag. Et kvarter senere hadde de befridd meg. Det var sannelig museet sitt! En annen gang kom det ut på ettermiddagen for en dag at det var Uriah Heep som spilte i mitt hode. Det var en låt fra et album som min snille storebror hadde tatt opp på kassett for meg. Det ble en grundig spilt kassett, og etter hvert fikk bandet pryde veggen på rommet mitt også. Jeg syntes særlig Ken Hensley var litt stas. Litt googling har vist at de sannelig holder på ennå. De har til og med beholdt håret, men er kanskje ikke like fjonge som de var på min ungdoms vegg. Selv om det sikkert er tretti år siden sist jeg hørte dem, så svever de altså rundt i taket på badet mitt. Jeg må aldri vaske det taket.

Ikke alltid er jeg like fornøyd med sangene jeg får tildelt. Noen ganger er de rett og slett skrekkelig enerverende og det er så jeg knapt bevarer forstanden. Hvordan kan det ha seg at et fransk Melodi Grand Prix-bidrag fra 1980 kan klistre seg fast og aldri bli glemt? Lepapa pengouin lepapa pengouin lepapalepapalepapa pengouin ­– omatt og omatt. Har man først fått den så sitter den jo der til man får en ny sang. Jeg kan si såpass at det krever stor konsentrasjon å gå normalt når man tenker som en pingvin. Det er nesten bedre med de gangene jeg får sanger jeg aldri har hørt før. Da er det bare vannsprut å høre fra badet, og det ligger an til en dag på det jevne. Det straffer seg å følge dårlig med i ny musikk, og jeg tror jeg blant annet har fått noen av de låtene som ble framført på Spellemannsprisen. De var helt nye for meg.

Jeg er selv litt imponert over hvor mange sanger jeg kan utenat. Si Se Norges blomsterdal og jeg sier straks farvel til den kvalme fangekrok. Si du heiter Håvard Hedde – og jeg vet du er ein ven kar. Og litt giftesyk? Hele skolens visesangbok ligger arkivert og kan lett plukkes fram. Jeg er jo så gammel at jeg måtte pugge salmevers da jeg gikk på barneskolen. Flere jeg kjenner – som til og med er eldre enn meg – er ikke så gamle. Noen bør stilles til ansvar for dette, for her sitter jeg med hodet fullt av salmevers som jeg har svært lite bruk for i mitt daglige virke. Selv den dag i dag kan jeg stå ved pulten og ramse opp Mannsbarnet ville du i nåde verna, miskunn og milda ter du oss so gjerna… Fortsatt aner jeg ikke hva salig Blix mente med dette. Jeg skulle gjerne ha frigjort denne plassen i minnet så det var mulig å huske å kjøpe tanntråd.

Rarest av alt er at jeg egentlig ikke er så glad i å synge. Jeg har angst for allsang, og deltar aldri. Gjennom ungdommen har jeg vært ufrivillig med i flere kor, og jeg deltok med innlevelse – men uten en lyd. Når man har så lav stemme som meg så hører man nemlig ikke om man skjærer helt ut, og det ville jeg ikke ha på meg. Jeg valgte å mime. Fortsatt kan jeg mime andrestemmen på Påls fuge helt nøyaktig. Men hadde noen av mine korledere fra den gangen hørt mine dusjkonserter, ville de straks satt et kabinett på scenen og gitt meg solistrollene. For så pass er det nemlig.