Det har rammet også meg

Jeg skjønte at det før eller siden ville skje. Et lite blikk på kalenderen forteller meg at min vandring i denne jammerdal er godt over halvveis fullført. Og speilet er ofte slemmere enn fødselsattesten. Det viser streker og pløser som nok ville tenne lyset i en hver plastikkirurgs blikk, en yrkesgruppe jeg med skam å melde har litt mindre aversjon overfor enn jeg pleide å ha. Men tross alt dette hadde jeg ikke trodd at det var så galt, allerede nå.

Jeg klarer faktisk fortsatt å gå uten stokk. Jeg klarer til og med å løpe til T-banen hvis jeg må, men siden den går så pass ofte må jeg jo ikke det. Og jeg klarer å stå ganske støtt på både buss og bane. Lårhalsen er bunnsolid. Savnet  etter min firbente turkompis har imidlertid gitt seg flere utslag, ett av dem er at alderstillegget har lagt seg i rikere monn på sidebeina enn hva som er nødvendig. Der var det trangt om plassen fra før. Det var det som var hovedgrunnen til at jeg i går tok meg selv i begge ører, rista av meg vintermørket og forlangte at ferden til senteret jeg skulle til, skulle gjøres unna på egne ben.

4129 skritt senere - hvilket er uforskammet lite når man har gått i bortimot en halvtime i raskt tempo - kunne shoppingen begynne. Jeg fikk det så pass godt til at jeg lyttet til den lille demonen på venstre skulder som sa at det var uforsvarlig å gå hele veien hjem med to handleposer. Poser med blomstrete sateng til senga og et fargerikt skjerf, som begge skulle vise seg å kle den mørke sinnsstemningen jeg kom hjem i med ganske dårlig. Og noen foryngende saker mer nødvendig enn jeg trodde i handlingsøyeblikket. Og jo, litt mer til sidebeina også. Men dog ikke fyrstekake.

Poser var det antakelig under øynene også, skal jeg dømme etter hva som videre skjedde da jeg entret t-banevogna. Mitt våkne blikk, under de tunge øyelokkene, slo raskt fast at har var det ingen ledige sitteplasser. Og en liten frøken i harepusdrakt, med oppvisning i midtstanga, gjorde det utfordrende å finne et trygt sted å stå.

Mens jeg forsøkte å områ meg hører jeg de ord et kvinnemenneske i min alder ikke vil høre på veldig lenge: "Du kan få sitte her, jeg kan stå litt jeg". "Ka e det du gjør! Herregud! Sett dæ ned!" - skrek jeg stumt og i vill fortvilelse til mannen. Han var neppe mer enn ti år yngre enn fødselsattesten min, og så ærlig talt ut som om han hadde vært uten hund lengre enn meg også. Men jeg klarte å beholde mitt milde ytre og smile pent og kledelig forbauset, men la nok litt ekstra spenst i skrittene til det ledige setet.

Skal jeg være nødt til å jobbe i femten år til for å få en anstendig pensjon må pinadø naturen og tyngdekraften ta seg sammen. Og folk på T-banen.

Og kanskje litt jeg også.

Miramemori

Mira med den varme, myke pelsen - hvor folk kunne bore inn nesa si og hviske hemmeligheter. Mira som luktet så ubegripelig godt. Som om hun tok en daglig dusj i en mild parfyme. Mira som var så glad med hele kroppen. Mira som var så fryktelig pen, og hadde så myke fløyelsører. Ører som kunne uttrykke all slags sinnsstemninger.

Tullemira. Tøysemira.

Mira som hadde humor - og kunne være en  fjasekopp. Mira som kom farende med filla si og ville sloss. Mira som sparka ertent ut med bakbeina når hun stakk av med en pinne, og ingen kunne ta henne igjen. Mira som elsket gjemmelek.

Mira som var så glad i folka sine.

Kosemira. Mira som hoppet opp på fanget og ga mora si en bamseklem. Og som likte å bli dratt litt i de myke fløyelsørene. Mira som hadde en fast meditasjonsstund over et bein hver kveld. Mira som laget seg hule når hun skulle sove.

Mira som ble så flau når mora dansa i stua. Mora som ble så flau når Mira sjefa ute.
Mira som mente folk fikk oppføre seg ordentlig og holde fred med hverandre, og som ikke var redd for å si fra når det gikk for vidt. Mira som knurra til Siv Jensen.

Raremira. Særemira. Stabukken.

Mira som hang i buksebeinet til mora si de første to årene, og syntes det var stas å dra i skolisser. Mira som kunne løpe så fort og hoppe så høyt. Mira som likte å sole seg, og som alltid klarte å finne en solflekk. Mira som hata regnvær.

Mira som elsket Sommarøya - men som hata å reise dit. Mira som kunne synge firstemt på fly og i båt. Men som var verdens tøffeste straks hun hadde beina på landejorda igjen.

Mira som hygget seg på hytta si, og unnet seg en musejakt - selv når helsa skranta. Mira som kunne stå i evigheter og stirre ned i et jordrottehull.

Mira som hata fluer, men som var grei mot fugler.

Latemira. Dynedyret. Mira som likte å ligge og dra seg, og som varma leggen til mora si om natta.

Mira som var så flink til å trøste. Med de myke fløyelsørene sine.

Mira som elsket biff og torsk, og franske oster.

Kloke, smarte Mira. Mira som kunne så mange kunster - men som etter hvert ble forbanna hvis hun måtte spille død for å få seg en godbit. Mira som lærte enkelte av folka sine kunster også, som at når hun trykket med labben bak på leggen så skulle det komme godbit.

Berre ein hund? Å, nei. Det var en venn også, en som hørte til her. Vi som kjente hverandre så godt. Alle små beskjeder som vi bare kunne mumle, og som Mira straks forsto. Og det rare språket - med de merkeligste bøyninger og de rareste ord - som bare Mira og folka hennes kunne. Et språk som mora nå bare kan gå og mumle for seg selv, det er ingen lenger som logrer og er enig.

Miramora. Biskeberta. Fjompa si. Mora sin beste venn. 

 

"Voff", sier mora hver gang det ringer på døra. For det hører med, og ingen andre sier det lenger. Mira måtte hvile seg nå - og vi andre må passe på oss selv.

Ingen tass-tass-tass over gulvet. Ingen som ønsker mora så inderlig hjertelig, veldig, veldig velkommen hjem. Huset er så stille og tomt at det nesten ljomer i veggene. Og alt er blitt kjedeligere. Leggen er kald om natta, og kinnet er vått.

Men det går heldigvis ikke an å huske Mira si uten å smile. For det var elleve glade år. Og vi glemmer aldri Mira - og de myke fløyelsørene hennes.

 

Åndssvak TV-titting

Jeg har vært syk en hel uke til ende. Det har ikke gjort meg godt - ikke i kropp, og langt mindre i sjel. Skal jeg tvinges til å dra noe positivt ut av elendigheta, så må det være erkjennelsen av at det er viktig å planlegge pensjonisttilværelsen. For hvis man setter sin lit til TV på dagtid blir ånden raskt svak.


Etter et par dager som besto av vekselvis soving på sofa og hundelufting - det er elendig planlegging å legge seg syk når man har hund! - var det behov for et tredje element. Det ble TV. Ski-VM? Neivettuhva. Kokkekonkurranse? Næh. Og herregud så mange drepende kjedelige amerikanske komedier som finnes!

Jeg faller sammen og tilstår; jeg har satt meg inn i Det moderne Amerikas aandsliv. Filmversjonen. Hverdagslivet til både svenske og the real american housewifes har vært min åndelige føde i flere arbeidsdager. Dette selvsagt med et ironisk og lett nedlatende blikk, i alle fall i utgangspunktet. Men det er sørgelig å innse hvor lett jeg lot meg dra inn i neste episode. For hva vil Yolanda si når hun får høre at Lisa har sagt at hun tror hun er innbilt syk? Enda hun faktisk har silikonlekkasje helt opp til halsen. (Jeg vet ikke om de sjekket høyere opp). Og hvordan foregår oppgjøret med hun mørke som fornærmet hun blonde under coctailpartyet i går? Dette er damer som er lette å fornærme, og når de først har fått til et uttrykk i de avstivede ansiktene så sitter det i ganske lenge. For så vidt praktisk, for samme gapende trut kan brukes både når man er sjokkert, fornærmet eller vil le vulgært. Uttrykk det er bruk for ustanselig. Selv med en halvkilos fyll i leppene er det faktisk mulig å slenge ut en imponerende mengde ondsinnet sladder, detaljer om sin manns seksuelle evner og giftige kommentarer - i et eneste kvernende kjør. Å si noe klokt eller snilt er imidlertid slike lepper ikke laget for.

Hva er seertallene på disse programmene? Det må være syke folk som kaster bort tida på slikt. (Jeg hører det singler i glass nu).

Mest fasinerende av alt er at dette virkelig er hverdagen til noen av de kondisjonerte over there. Å være hard working er å finne den rette assistenten til å ta ansvar for garderoben. Det er lepper som skal fylles, hud og hår å stelle og en ubegripelig mengde stygge sko til titusenvis av kroner å shoppe. Og all planleggingen! Når mannen din skal til Del Mar og du skal på fest i Hamtons - hvem skal bruke det store og hvem skal nøye seg med det "lille" privatflyet?

Åndståka ligger tykt over stua mens mor glaner på idiot-TV. NRK får ta litt av skylda som tror at folk trenger all denne evinnelige sporten. De viser riktignok et program på sin andre kanal om Erik Dammann, og jeg forsøker oppriktig å følge med - men ånden er like slapp som kjødet. Jeg zapper tilbake til TV3. Trenger verden dette samfunnslaget? De stiller i alle fall ikke seg selv et eneste spørsmål om hva de egentlig bidrar med. Eller om det er noen rettferdighet i at noen skal vase rundt i et flere tusen kvadratmeters hus, med en velkledd hund på armen - mens andre mennesker sover på gata i samme by?

I mitt eget åndelige mørke er det tegn til lysning. Jeg har frisknet til og kjenner at jeg er litt takknemlig for å forsørge meg selv på en enkel statslønn. Jeg tror ikke at jeg i lengden ville trives med å bruke dagen på å shoppe dyre dusker til å henge på skapdørene.

Som sagt er det dårlig planlegging å legge seg syk når man har hund. Å legge seg syk når man har hund som har løpetid er direkte talentløst. Det er et evig mas om å gå ut - og jeg tror knapt jeg noensinne har hatt mindre lyst til å gå på mannfolkjakt. Men jeg bør vel likevel være litt takknemlig for den ulende løpstikka under bordet. Hadde hun ikke dratt meg ut av galskapen i tide og utide, kunne jeg risikert å komme trampende inn på jobb på mandag og hvine: Oh my gååååd! You look fabulous! Kiss kiss! I love you all! Tvi vøre.

Raske hus- og epledrømmer

Jeg har alltid hatt en drøm om et hyggelig, gammelt hus i en hage. Med epletrær selvsagt, selv om jeg er mer glad i plommer. Skal dette huset være i Oslo så haster det nå å få drømt ferdig. 

Huset har en liten glassveranda. Der pleier jeg å sitte i en behagelig kurvstol med boka mi, innsvøpt i et hjemmestrikket lappeteppe i gilde farger. Mobilen ligger på kjøkkenet. Det har også et karnappvindu som er passe stort til at jeg kan sitte der og holde rundt knærne, glo på himmelen og tenke på ingen verdens ting. Mobilen ligger på kjøkkenet.



Min kollega tillater sikkert at jeg drømmer om hennes gamle
sommerhage.

På varme sommerkvelder inviterer jeg femten-tjue av mine nærmeste venner til hvitvin og jordbær i hagen - og bocciamesterskap. I epletrærne henger det papirlanterner som lyser i gult og grønt og rødt, og lager en hyggelig stemning. Det er plenty av alt, og stemningen er løssluppen. Selv er jeg latterlig lykkelig, og svært slagferdig. Latteren runger fra alle ender av langbordet, med den festlige duken på. Det er min drøm, jeg kan ta i så mye jeg vil! Jeg har tross alt ikke drømt hjemmebakte kaker til alt dette.

Noen har skrudd opp musikken i stua, og ut av de doble dørene strømmer det lystig sommermusikk fra 70-tallet. Kan det være Lovin' Spoonful? Jeg tror det. I alle fall får jeg brått lyst til å danse bærrføtt i graset, og ingenting hindrer meg. Det er nok uelegant å se til, men jeg tror selv det er stilig. Hvis jeg nå har på meg hvit sommerkjole så blir dette helt parodisk, jeg skifter til et par jeans. Med selvbroderte blomster på stussen. Naboene klager ikke på støyen, de synes det er hyggelig med litt liv i gata. Dessuten er de invitert de også, men kunne dessverre ikke komme.

Det blir neppe annet enn en drøm. Særlig det med å invitere naboene. Blir man for godt kjent så kommer de i tide og utide. Best som jeg ligger slengt på sofaen og vil tenke mine tunge tanker i fred og la kjøkkenbenken flyte over, så er de der og er pratesjuke. Og himler diskret med øynene over rotet. Det får holde om vi hilser over hekken og til nød låner en kopp sukker av hverandre ved behov. Det er forresten ingen som gjør det lenger. Låner sukker.

Selv om jeg neppe noen gang får et epletre med gress rundt, så er det likevel fint at det finnes gater med fine hus og hyggelige hager. Rolige gater man kan tusle gjennom når man vil bort fra glass og betong, og kikke misunnelig over stakittgjerder. Nå planlegger man jaggu å jevne slike Osloidyller med jorda, og sette opp enda flere av disse kliss like blokkene med pappvegger, og utsikt rett i naboblokka. Nye Grünerløkka, du liksom. Grünerløkka er hundre år gamle bygårder med sjel. De burde heller bevare sjela der, de som styrer byen. La det være mulig for andre enn kjedekiosker og espressohouser å drive i området. Folk trenger grønnsaker og rare småbutikker også.

Jeg vet at det trengs flere boliger i Oslo. Jeg vet også at det er mer miljøvennlig å bo tett rundt "kollektivknutepunkter" - men de fleste av oss gjør jo det. I min drømmeverden vil et miljøparti ta vare på fine miljøer også. Det er tross alt hyggeligere å sykle i en gate med epletrær.

Med vikingeblod for sekstimers dagen

Nå som kvinnekampen har fått uventet drahjelp fra de norske vikingene, tenkte jeg å foreslå at vi benytter anledningen til å dra fram flere kampsaker. Å være imot seksuelle overgrep mot kvinner er jo så selvsagt. Kanskje vi kunne slenge på: Flere kvinner i styrerommene! Bevar sexkjøpsloven! Fuck skjønnhetstyrraniet! Beskytt kvinner på flukt! Men så tenkte jeg en gang til.

Jeg må innrømme at jeg alltid har næret en dyp skepsis mot ytterste høyre fløy. Derfor ble jeg ganske overrasket over den uventede endringen i tonen etter nyttår. Da "Jeg har opplevd"-kampanjen gikk på Twitter i fjor, var det nemlig en helt annen lyd. Jenter i hopetall fortalte om sine opplevelser med seksuell trakassering – på jobben, på dansegulvet, på vei hjem – og overalt. Av både gamle griser og yngre griser – de fleste av dem rosa på farge. Ifølge kommentarfeltene var dette syting og en paranoid generalisering av den norske gentlemannen. Eller rødstrømpetale fra stygge kvinnfolk som burde være glad for at det blir noe på dem.

Men etter siste nyttårsaften snudde det brått. Nå gjelder det å akseptere kvinners rettigheter, som har vært kjempa fram i årtier. Det er gledelig. Og jeg er selvsagt enig. Menn som ikke kan respektere kvinners rett til å gå i fred må gjerne sendes på hodet ut av landet, og går ikke det så får de sperres inne. Uansett hvilken farge det er på hånda som klår.

Selv om det er fint at de samme mennene nå vil forsvare kvinners rettigheter, er det likevel noe som setter en liten demper på jubelen i meg. Den nye kvinnefronten er nemlig fulle av vikingeblod. Facebookprofilene deres er dekorert med vikingehjelmer og sverd, norske flagg og "Fedrelandet viktigst" – for liksom å bevise hvilket blod de er av. Det er nemlig ikke alltid så lett å se.

Så nå har jeg begynt å lure på om det egentlig er vikingetradisjonen vi skal dra fram i kampen mot seksuell trakassering av kvinner? Vikingene var jo ikke akkurat kjent for å ha store hemninger når det kom til voldtekter, særlig ikke i utlandet. Og det var ikke bare unge jenter i korte skjørt som skalv av skrekk når de kom farende, selv ikke nonnedrakt var noen hindring. Med digre skjegg bedrev de en utstrakt terror i andre land. Sverdet satt i løseste laget, blodet fløt og løse hoder fløy vidt omkring. De satte gjerne noen av hodene på staker også.

Nyvikingene har ikke bare kvinnekamp på sin arbeidsliste. På lista står også kamp mot de som bedriver vikingtradisjoner i Midtøsten, men kanskje særlig mot de som rømmer fra dem. Og kamp mot alle gode innbyggere som ikke deltar i deres vikingkamp for den kristne kulturarven. Med Odin på ryggen. Sammenhengen har jeg ikke funnet ut av.

Jeg har altså kommet i sterke anfektelser om dette vikingesamarbeidet. Vi skulle ikke bare fortsette vår kvinnekamp på moderne og fredelig vis? Nei til vold mot kvinner, og alle andre – og alt det andre?  

Elendigheten i Groruddalen

Jeg har bodd i Groruddalen i - forbause meg - snart 30 år. Jeg mener derfor at jeg har kompetanse til å mene noe i debatten om den fryktelige utviklingen i min del av dalen.   

Utsynet over Groruddalen er penest på kveldstid.



Ringetablået utenfor oppgangen min har navn fra flere verdensdeler. Det er østeuropeiske konsonanter, tyrkiske ö-er, vietnamesiske ng-er og et knippe arabiske og søramerikanske navn. Og et par rotnorske. Da jeg flyttet hit var det nok noen flere norske navn utenfor døra. Da hadde jeg en nordnorsk, eldre herre ved siden av som ikke gjorde meget vesen av seg. Over gangen bodde en dame som varslet alle naboene den ene gangen hun hadde fest. Jeg merket ikke mer til den festen enn to tomme vinflasker utenfor døra neste dag. Det var tider. Men damen flyttet og den gamle mannen trakk sitt siste sukk - også det i stillhet. Og nå skulle det ta av. 

 

Damen ble erstattet med et nordnorsk par med dilla på oppussing. Det var ikke ørens lyd, og i oppgangen snublet jeg i en stadig større ansamling av bygningsmaterialer og skrot. Etter hvert supplert med stinkende bleieposer. Jeg pleide å ta med posene ut for dem, både som en ren spydighet - og på grunn av min lave brekningsfrekvens. De syntes det var en grei ordning. Jeg tok meg et glass da de fant seg et annet oppussingsobjekt. Jeg håper den stillferdige, russiske damen som bor der nå ikke har flytteplaner.

Branden med knyttnevene, som flyttet inn etter den gamle mannen, videreførte på ingen måte den lydløse tradisjonen i leiligheten. Ut fra sosiolekten å dømme var han født og oppvokst på østkanten av elva, som far hass og og  far hass før det - og han var utstyrt med en stemme som bar. Det første han gjorde var å skaffe seg et surroundanlegg som jeg fikk like mye glede av som ham. Jeg var riktignok ikke så glad for det, men ryktet hans hadde gått foran ham - jeg fant det best å leve med et vibrerende gulv. Og høylydte rap - det er nemlig veldig lydt i Groruddalen. Jeg oppdaget også at bråkmakere ikke nødvendigvis har større toleranse for bråk enn andre. Han oppdro borettslaget fra sin balkong i fjerde etasje - og måtte både bruke utestemme og tydelig tegnspråk for å overdøve surrounden i bakgrunnen. Men det var ikke før han fikk seg kjæreste at hver dag ble en fest. Gjerne til klokken fire om morgenen. Bare den som har våknet midt på natta for å finne seg selv sittende i senga, med oppsperrede øyne og rommet fylt med "Hei Micke, Micke hei, Micke du er helt okey", vet hva jeg snakker om. Det ble å hikke Hei Micke! resten av dagen. Heldigvis bestemte de seg for å ta med seg  ropinga, kranglinga og skrikinga - og de mer unevnelige lydene - til en større leilighet i et annet nabolag. Med den nordafrikanske familien som flyttet inn etter ham, fulgte en gudommelig stillhet. Jeg skal gjøre hva jeg kan for at de skal bli.

Det er ikke få muslimer som bor i mitt nærområde. Noen av dem feirer jul, noen av dem tusler tur med hunden sin, noen sitter faktisk i kassa på butikken med nisselue på i desember, noen har hijab og noen lar håret flagre. Jeg har aldri hørt noen av dem protestere på verken juleverksted eller pepperkaker. En kveld jeg skulle i butikken en tur møtte jeg riktignok en kar i full mundur rett utenfor blokka, med ekstremistskjegg og matchende kortbukse. Et par skritt bak snublet kona hans i en sekk med hull til øynene. Dette er en outfit jeg ikke ser ofte i området, og det har ærlig talt ikke vært et savn. Da han skrådde mot meg må jeg innrømme at jeg tenkte mer på død over de vantro enn det jeg fikk; et strålende smil og hjertelige takksigelser for at jeg forklarte veien til 9 A. Jeg vet ikke om kona hans smilte. Lett fortumlet i mine fordommer fortsatte jeg min ferd. På vei hjem traff jeg jammen mannen igjen, alene denne gangen. "Nei, men hei igjen! Du, nå skulle jeg gjerne vite veien til T-banen". Og som takk for pekingen fikk jeg med meg bare gode ønsker for fredagskvelden og de nærmeste par dagene.

Jeg tror nok ikke min nye bestevenn og jeg ville komme til enighet i en politisk diskusjon. Like lite som det store flertallet av mine muslimske naboer deler hans verdensbilde. En av dem har i bestemte ordelag fortalt meg hva han mener vi bør finne oss i av ekstreme muslimer: Ingen verdens ting - og ikke en gang det.


Men alt er ikke rosenrødt. Etter den fredelige iraneren i blokka ovenfor, flytta en ung jente inn. Hun plager meg riktignok ikke mye, men jeg kunne nok ønske hun hadde flere hemninger når det kommer til nachspiel på verandaen. Og i sommer flytta det inn en svært sosial trønderfamilie i samme blokk. De liker å le av ingenting. Hele dagen. På terrassen. Hver gang noen av dem sier noe ler alle en halvhjerta latter. "Kakskiv". "Hahaha". Heldigvis kom høsten brått og de lukket døra. Jeg er jo som kjent ikke lett å irritere. Jeg kan til og med glede meg over en real latterkrampe - men folk må slutte å le bare for moro skyld. Fortsetter det slik til våren så kan det komme til å hagle kinaputter fra oven. Selv er jeg en drømmenabo som går på tøfler og har lav bass på TVen. Og mine irritasjoner går bare ut over meg selv. (Mira - som mener hun er ansatt som vakthund - får snakke for seg selv).

Ulvemåne over dalen.

Livet på Lindeberg er for det meste veldig bra. Området er rolig, og det er bare mørkeredselen min som gjør det litt skummelt å gå ute på kvelden. Det ser ut til at stadig flere oppdager at det er et bra sted å vokse opp. Både folk med lyse og mørke lugger, som representerer ulike samfunnslag og all verdens yrkesgrupper. Jeg har ikke merket meg noen konflikter av den grunn, og jeg tror de fleste vil ha seg frabedt alle elendighetsbeskrivelsene.

Hundre meter fra døra har jeg den store skogen, med tusen turløyper og muligheten til å møte både elg og rådyr - og den nyeste naboen, ulven. At jeg fabler om å flytte herfra har ikke noe med naboskapet å gjøre. Det handler om en drøm om å bo mer sentralt, og kanskje ha en gipsrosett i taket. For selv om jeg kan si mye bra om å bo i Groruddalen, er det ikke til å stikke under stol at dalen har en skrikende mangel på gipsrosetter.

Mitt elendige liv

Jeg har alltid vært et kvinnemenneske med et stort, uforløst potensiale. Noen vil kalle det svært mange forbedringspunkter. Etter at jeg kom på Facebook har de blitt både tydeligere og flere.


Mot jul er forbedringspunktene ekstra tydelige. Den ene etter den andre legger ut dokumentasjon på de lekreste kaker bakt, fleirfoldige i tallet. "Nå kan jula bare komme!" er den mest brukte frasen på Facebook i desember. Jeg skal nok også bake til jul, tenker jeg. Bare ikke i dag. Og endelig, hele to dager før julaften, har jeg faktisk klart å brenne noen mandler og er fornøyd med stigningen i juleformen. Da kan du banne på at det er en jævel som har kokt syltelabber og bakt brød av krafta. Nå kan jula bare komme! Og jeg vet ikke en gang hva en syltelabb brukes til.
På ett punkt slår jeg alle verdensmestre: Jeg kaster ikke kakene i januar, jeg spiser opp hver søte smule. Når jeg nå sitter her i januar, og kjenner at selv mageskinnet har blitt for stramt, så har jeg i alle fall ikke julebakst som nyttårsforsett. Jeg er litt i tvil om syltelabbene også.

Juletrærne på Facebook er oftest trendy pyntet i helhvitt. I min stue var det bare en skjevvokst kaktus å pynte. Jeg lot den stråle i sin egen fordums skjønnhet. Jeg kunne alltids dokumentert en - etter egen målestokk - hyggelig borddekorasjon med granbar og lys. Og det med granbar som jeg selv har hentet i skogen. Nå bor jeg riktignok ved skogen og trengte bare gå tre meter fra parkeringsplassen for å finne dette baret, men utkanten av skogen er også skog. Min beskjedne dekorasjon ville imidlertid neppe gjort seg på Facebook sammen med bildene av "samplantinger" av julestjerner og sjømannens trøst - pyntet med kongler, gullspray og smånisser. Jeg kommer aldri til å forstå behovet for å pynte blomster, og dessuten så synes jeg samplanting er et skrekkelig ord. Jeg kommer ikke til å forløse noe som helst potensiale på dette området heller.

Romjulsdagene er det egentlig ikke så stor forskjell på folk. Det er ingen som legger ut bilder av at de sløver foran TVen, så da regner jeg med at det er det de gjør. Så blir det nyttårsaften og på ettermiddagen ligger man kanskje halvsløv på sofaen og glaner i taket, mens en kjenner i hele kroppen at det har vært jul. Men en får vel får vel reise seg og rydde litt til kvelden. Ganske snart. Som adspredelse for de slitsomme tankene tar man kanskje en tur innom Facebook, og pling! Der står det altså noen klar med en svær kalkun som skal i ovnen, og er ferdig med årets siste treningsøkt og nå kan gjestene bare komme. Nå var jeg riktignok ferdig med årets siste treningsøkt i god tid før jul, faktisk allerede tidlig på året. Ett eller annet år. Og det fattigslige kalkunbrystet til kvelden har jeg ikke ofret en tanke. Det er jo tross alt ikke lenge siden frokost.

Det beste med jula og mange fridager er å være lenge oppe. Hele natta hvis jeg vil. Og sove til en tilslutt våkner av seg selv. Så gjelder det å ligge stille og titte ut på tretoppene for å finne en figur. Den bustete og blide ulven i toppen av ei furu ble borte etter at fellingsglade naboer gikk amok i fjor, men jeg har ennå ikke gitt opp å finne en ny. Jeg er for så vidt vant til at folk har pusset opp hele stuen på Facebook før jeg står opp i helgene, og velsigne dem. Jeg lever egentlig greit med det. Men da min biologiske klokke ristet meg forsiktig i skuldra klokka halv ett  første nyttårsdag og jeg med plirende øyne oppdager at folk var ferdig med årets første skitur for tre timer siden, da verket det litt i elendigheta. Og dette er de samme folkene som hadde gjester i går. Hvordan er det folk fester for tiden?

Jeg måtte rett og slett ligge en stund å tenke på dette. Kommer jeg noen gang til å bli et skikkelig menneske? Det eneste nyttårsforsettet jeg noen gang har klart å holde var det om å drikke mer champagne. Jeg er ikke i stand til å holde ord når jeg gir løfter til meg selv, og tross alle gode forsetter så fortsetter jeg bare. Derfor skal jeg heller ikke i år gå ned ti kilo. I hemmelighet skal jeg riktignok prøve å gå ned tjue. Jeg vurderer seriøst å skaffe meg en slik ellipsemaskin og stå opp et kvarter tidligere hver morgen og tråkke meg svett før frokost. Jeg tror en slik maskin kan bli et dekorativt element i stua, det er bare å dekorere den med blomsteroppsatser eller en pen duk de få halvtimene den ikke er i bruk. Og om et år kan jula bare komme, jeg skal ta den i mot veltrent og spenstig og kan ta bilde av meg selv foran speilet med trutmunn og spillende muskler. Men jeg kommer ikke til å legge det på Facebook, du får bare ta mitt ord for det.