Din guide til omveier i Roma

Alle omveier fører til Rom. Skal du havne på avveie noe sted - gjør det her. 

Du har kanskje gått deg bort i Roma før. Gått uten kart og sett mye fine saker - og endt med å gå en kilometer langs en sterkt trafikkert firefelts vei. Uten fortau. Det er slike opplevelser du husker, men nå er du er på jakt etter nye opplevelser. Denne gangen har du med guidebok.

Etter å ha bladd i boka bestemmer du deg for å ta en anbefalt omvei fra Piazza Venezia til Piazza Navona. Underveis vil du se Trevi-fontenen, vakre kirker, monumenter og hyggelige piazzaer. Dette blir noen fine timer. Du tar trikken til Piazza Venezia. Med ryggen til rett monumentet skal du ta til venstre. Du bruker litt tid på å diskutere hva som er høyre og venstre, og øst og vest - og legger i vei. Gata som boka sier du skal følge finnes ikke i virkeligheten - men du spør om retning og får svar. Mens du beundrer finurlige og overveldende fasader er du plutselig ved første stopp - Trevi. Heldigvis har du sett den vidunderlige fonteneveggen før, for her er det så mye folk at du bare så vidt får glimt av en skjeggete fyr med pekefinger og en forvridd hest. Du holder godt på veska og trasker videre til neste herlighet.

Men herlighet - Via dei Crociferi - den gaten  boka sier du skal følge nå, finnes heller ikke i virkeligheten. Marco Aurelio - løgn alt sammen. Du vaser rundt en stund med en stadig voksende tordensky over hodet. Når du ender opp et sted med drosjeholdeplass er det ikke mer å tenke på: "Piazza Navona, per favore".

Piazzaen har beholdt sjarmen. Du finner et bord i sola, og med prosecco i glasset er livet i Roma atter kun fryd. Det er en livlig piazza. Han med trekkspill spiller My way nesten helt rent, japanerne tusler i flokk, noen med munnbind og andre med sekk på magen. Du humrer over engelskmennene som har blitt rosa allerede, men sola tar bra nå så du bør sannelig passe på din egen hud. På bordet bak sitter en eldre kar og plaprer uten opphold, heldigvis er det på italiensk. Da får det være i orden.

Neste mål er Campo dei Fiori. Den hektiske piazzaen, hvor du kan kjøpe alt fra lampeskjermer til paprika, er lett å finne. Etter å ha handlet litt trøffelolje kjenner du at det er på tide med lunsj. Det bugner av restauranter rundt piazzaen, men dette er en typisk turistfelle og alt for masete. Du finner du sikkert en liten, hyggelig og lokal restaurant like rundt hjørnet. Et sted hvor romerne selv spiser. Eller rundt neste hjørne. Eller neste. Etter en lang runde i hyggelige boligområder - med de fineste små utsmykninger - skriker sulten i tarmene. Og rundt enda et hjørne åpenbarer jammen den samme piazzaen seg igjen. Her bugner det av hyggelige restauranter. Nå setter du deg ned, eter en halvgod pizza, nyter støyen og holder kjeft! Mett i magen og femti meter senere finner du en vakker og rolig piazza hvor bare vannet i salig Farneses staselige badekar lager lyd. Og ved siden av den - en liten, hyggelig restaurant. Hit skal du jammen gå neste gang! Men da er det fullt.


Uansett hvilken stil du foretrekker - butikkene i Roma har det.

Om romerne mangler noe så er det i alle fall ikke kirker. Store kirker og små kirker. Og alle møysommelig utsmykket med malerier og gullfigurer så det på ingen måte er måte på. Det er nesten for overveldende. Du klarer ikke slippe tanken på at mens disse kirkene ble dekorert ble arbeiderne betalt i slakteavfall. Det var slik romerne ble mestre i å lage de lekreste retter av de mest unevnelige organer. Og siden den mattradisjonen lever godt ennå, passer du godt på at du skjønner menyen på restauranten før du bestiller. Når en hyggelig liten osteria har "trippa i romersk saus" på menyen spør du selvsagt kelneren hva dette er for noe godt. It's trippa, sier han og drar seg i bilringen. Is it pork?, spør du. Lett fornærmet svarer han "No, it's beef. Very good". Biffgryte altså, det kan vel smake. Men det du får på tallerken ligner ikke mye på biff. Det ligner ikke en gang på noe av det verste du har sett i hele ditt liv, og du har sett skreimølje. Noen hvite trevler med små, svampaktige hull på undersiden flyter i tomatsaus. Bare et blikk på delikatessen er nok til at du friker ut og ber kelneren være så vennlig å fjerne dette fra ditt åsyn i en faderlig fart. Når du så sjekker ordboka og finner ut at det er en kumage du har kommet til å bestille, så tror du at du har mistet appetitten for all framtid. Der tar du dessverre sørgelig feil. Nei, nå vil du heller tenke på Fabritzios skinker og artisjokker, eller Marcos himmelske lam. Men kirkene, ja. De ble riktig fine.

Roma er full av parker, i alle fall i følge kartet. En stor en ligger på høyden like bak hotellet. Det blir en fin ettermiddagstur, tenker du, og ut med seg. Det viser seg at du har gått på nok en kartbløff, det er ikke en park å spore. Flotte trær og vakre fasader finner du i rikt monn, og du er såre fornøyd med turen likevel. Men det er jo kjedelig å ta den samme veien hjem, så når du plutselig finner en trapp så hvorfor bare gå forbi? Du finner snart ut hvorfor, og etter halvannen times omvei og 120 trappetrinn er du hjemme igjen. Men det var sannelig en fin omvei.

Det kunne vært noe med en dag uten omveier, tenker du. Og siden du vet om et sted hvor det går en sightseeingbuss, så går du dit. Du gir guiden på bussen en sjanse, selv hun har gått på nesa i sminkepungen og tydeligvis har båret på en flyvertinnedrøm siden 70-tallet. Det skal vise seg at det nok var den sylhvasse stemmen som satte en stopper for karriereplanene. Det er vanskelig å forstå når hun snakker engelsk og når hun snakker italiensk, men hun snakker. Uavbrutt. Stemmen skjærer seg inn i hjernen som en skalpell. Du begynner å lure på om ikke en omvei hadde vært å foretrekke. Uansett - du får se områder du ikke har sett før. Presidentens palasso - ikke noe å si på at man aldri vil slutte å bo her, solbrun og rynkefri. Romulus og Remus, sier flyvertinnen med stilettstemmen sin. Jasså, det var her de fløy rundt og - hva det nå var de drev med. Og du får et gjensyn med Colosseum, bevares vel for en bygning. Og overalt stikker det gamle søyler opp av bakken. Hadde vi funnet slikt hjemme ville vi jevnet det med jorda og bygd en barcoderekke over. Men romerne tar vare på sitt. Du skal lete godt og lenge for å finne en glassfasade i denne byen.

Fem dager i Roma er et hav av tid bare den første dagen. Etter mange proseccoer, flere kilometer og noen kilo i pluss er du allerede på tur hjem. Du har kåret Pantheon til din favorittseverdighet, du har sett din første magnoliablomstring - og du skulle så inderlig gjerne hatt fem dager til i denne byen.

Arrivederci Roma, hvisker du i det du forlater byen. Og du håper inderlig at de får se deg igjen.