Som her om dagen da jeg som vanlig satt med nesa i boka mi og hadde håp om en fredelig ferd. Underveis steg det på en liten mann på rundt sytti og satte seg ovenfor meg. Han så noen kjente lenger bak i vogna og vinket dette mennesket til seg. Og her kom det skranglende en kar på bortimot halvannen meter med bare tynne bein. Over der var det en krum halvmeter med overkropp. Han deiset ned i setet og hilste med et: Jeg hater å sitte mot kjøreretningen! Han vred seg og hadde åpenbart vondt for å sitte. Spaghettibeina flettet han nærmest inn i mine, og jeg begynte å øve på å være tålmodig og forståelsesfull. Det kom godt med, senere skulle jeg bli nødt til å hjelpe ham opp igjen.
Han skulle til Grønland til stamstedet sitt, den lange. Men det var blitt stadig vanskeligere å komme seg dit på grunn av alle siggøynera. - De sitter jo overalt, og nå skal man liksom ikke få lov til å si siggøyner lenger! Romfolk skal det værra. Enda det er siggøynere det er. Pføy.
Den lille vred litt på seg og fortalte at han faktisk hadde vært i Romania. Der hadde han snakket med mange romfolk, og de var svært hyggelige mennesker. Det er faktisk bare circa to millioner av dem i Romania -
- To millioner?? avbrøt den lange. - Jeg skal si'rei det at det er hundreogtjue millioner av døm. Og alle skal til Oslo og så skal døm ha familiegjenforening.
- Mange av de romfolkene jeg traff hadde høy utdannelse, fortsatte den vesle. - Jeg var særlig imponert over de unge pikene. De hadde slik en pen fremferd.
- Pen fremferd! Harru sett de feite kjærringene som sitter på Haugerud? Det ække mye "pen fremferd".
Jeg oppdaget at jeg holdt på med det samme avsnittet i boka mi fortsatt, så jeg dristet meg likegodt tilå studere disse to litt grundigere. Den lille, pen og pertentlig i tøyet. En kledelig liten kulemage og en svært velstelt liten bart. Som om selveste Poirot var hans forbilde. Den lange slet med at når han endelig fant en bukse som var lang nok i beina, så var den alt for vid rundt livet. Og det var nok noen år siden han kjøpte den han nå hadde snørpa sammen med et belte, like opp under armene. Hvis han hadde hatt særlig hår ville det sikkert være like ustelt som det hvite skjegget.
Samtalen deres minnet meg om et kommentarfelt under en nettartikkel. Brautende verdensmestere som slår i hjel all verdens fornuftige argumenter. Og det med åpenbare vrangforestillinger. Jeg heiet på den spede fornuften fra Poirot. Likevel fikk jeg en merkelig sans for det lange, uflidde og irriterende stabeiset. Det er noe befriende med innbarka surpomper. Selv om han altså nå hadde gått over til somalierne. De som ikke hadde gjort et arbeidsslag i sitt liv og bare fikk en masse unger som vi måtte betale for. Han kunne ikke skjønne hvorfor regjeringa absolutt skulle hente de folka hit.
- Nå er de vel ikke hentet hit. De har jo flykt - prøvde den lille, før han igjen ble avbrutt.
- Det nytter ikke å snakke om slikt med meg!
Poirot hadde innsett dette nå, og skiftet tema. - Har du drukket vann i dag? Men stabeiser drekker ikke vann. De drekker bare pils. Hm, sa den lille, og gjorde seg klar for å gå av på Tøyen.
- Skarru på fesstival? Hæhæhæ! Det er jo sånn fesstival der. Sånn mussikk med telt og greier. Sånn mussikk. Sånn - rokk æn bitels. Stabeisens tone levnet ingen tvil om at han mente dette var nok et idiotisk påfunn fra regjeringen.
- Farvel, sa Poirot. - Ja, hare'a du!
Hvordan i all verden kjente disse to hverandre?
