Jeg skjønte at det før eller siden ville skje. Et lite blikk på kalenderen forteller meg at min vandring i denne jammerdal er godt over halvveis fullført. Og speilet er ofte slemmere enn fødselsattesten. Det viser streker og pløser som nok ville tenne lyset i en hver plastikkirurgs blikk, en yrkesgruppe jeg med skam å melde har litt mindre aversjon overfor enn jeg pleide å ha. Men tross alt dette hadde jeg ikke trodd at det var så galt, allerede nå.
Jeg klarer faktisk fortsatt å gå uten stokk. Jeg klarer til og med å løpe til T-banen hvis jeg må, men siden den går så pass ofte må jeg jo ikke det. Og jeg klarer å stå ganske støtt på både buss og bane. Lårhalsen er bunnsolid. Savnet etter min firbente turkompis har imidlertid gitt seg flere utslag, ett av dem er at alderstillegget har lagt seg i rikere monn på sidebeina enn hva som er nødvendig. Der var det trangt om plassen fra før. Det var det som var hovedgrunnen til at jeg i går tok meg selv i begge ører, rista av meg vintermørket og forlangte at ferden til senteret jeg skulle til, skulle gjøres unna på egne ben.
4129 skritt senere - hvilket er uforskammet lite når man har gått i bortimot en halvtime i raskt tempo - kunne shoppingen begynne. Jeg fikk det så pass godt til at jeg lyttet til den lille demonen på venstre skulder som sa at det var uforsvarlig å gå hele veien hjem med to handleposer. Poser med blomstrete sateng til senga og et fargerikt skjerf, som begge skulle vise seg å kle den mørke sinnsstemningen jeg kom hjem i med ganske dårlig. Og noen foryngende saker mer nødvendig enn jeg trodde i handlingsøyeblikket. Og jo, litt mer til sidebeina også. Men dog ikke fyrstekake.
Poser var det antakelig under øynene også, skal jeg dømme etter hva som videre skjedde da jeg entret t-banevogna. Mitt våkne blikk, under de tunge øyelokkene, slo raskt fast at har var det ingen ledige sitteplasser. Og en liten frøken i harepusdrakt, med oppvisning i midtstanga, gjorde det utfordrende å finne et trygt sted å stå.
Mens jeg forsøkte å områ meg hører jeg de ord et kvinnemenneske i min alder ikke vil høre på veldig lenge: "Du kan få sitte her, jeg kan stå litt jeg". "Ka e det du gjør! Herregud! Sett dæ ned!" - skrek jeg stumt og i vill fortvilelse til mannen. Han var neppe mer enn ti år yngre enn fødselsattesten min, og så ærlig talt ut som om han hadde vært uten hund lengre enn meg også. Men jeg klarte å beholde mitt milde ytre og smile pent og kledelig forbauset, men la nok litt ekstra spenst i skrittene til det ledige setet.
Skal jeg være nødt til å jobbe i femten år til for å få en anstendig pensjon må pinadø naturen og tyngdekraften ta seg sammen. Og folk på T-banen.
Og kanskje litt jeg også.
