Raske hus- og epledrømmer

Jeg har alltid hatt en drøm om et hyggelig, gammelt hus i en hage. Med epletrær selvsagt, selv om jeg er mer glad i plommer. Skal dette huset være i Oslo så haster det nå å få drømt ferdig. 

Huset har en liten glassveranda. Der pleier jeg å sitte i en behagelig kurvstol med boka mi, innsvøpt i et hjemmestrikket lappeteppe i gilde farger. Mobilen ligger på kjøkkenet. Det har også et karnappvindu som er passe stort til at jeg kan sitte der og holde rundt knærne, glo på himmelen og tenke på ingen verdens ting. Mobilen ligger på kjøkkenet.



Min kollega tillater sikkert at jeg drømmer om hennes gamle
sommerhage.

På varme sommerkvelder inviterer jeg femten-tjue av mine nærmeste venner til hvitvin og jordbær i hagen - og bocciamesterskap. I epletrærne henger det papirlanterner som lyser i gult og grønt og rødt, og lager en hyggelig stemning. Det er plenty av alt, og stemningen er løssluppen. Selv er jeg latterlig lykkelig, og svært slagferdig. Latteren runger fra alle ender av langbordet, med den festlige duken på. Det er min drøm, jeg kan ta i så mye jeg vil! Jeg har tross alt ikke drømt hjemmebakte kaker til alt dette.

Noen har skrudd opp musikken i stua, og ut av de doble dørene strømmer det lystig sommermusikk fra 70-tallet. Kan det være Lovin' Spoonful? Jeg tror det. I alle fall får jeg brått lyst til å danse bærrføtt i graset, og ingenting hindrer meg. Det er nok uelegant å se til, men jeg tror selv det er stilig. Hvis jeg nå har på meg hvit sommerkjole så blir dette helt parodisk, jeg skifter til et par jeans. Med selvbroderte blomster på stussen. Naboene klager ikke på støyen, de synes det er hyggelig med litt liv i gata. Dessuten er de invitert de også, men kunne dessverre ikke komme.

Det blir neppe annet enn en drøm. Særlig det med å invitere naboene. Blir man for godt kjent så kommer de i tide og utide. Best som jeg ligger slengt på sofaen og vil tenke mine tunge tanker i fred og la kjøkkenbenken flyte over, så er de der og er pratesjuke. Og himler diskret med øynene over rotet. Det får holde om vi hilser over hekken og til nød låner en kopp sukker av hverandre ved behov. Det er forresten ingen som gjør det lenger. Låner sukker.

Selv om jeg neppe noen gang får et epletre med gress rundt, så er det likevel fint at det finnes gater med fine hus og hyggelige hager. Rolige gater man kan tusle gjennom når man vil bort fra glass og betong, og kikke misunnelig over stakittgjerder. Nå planlegger man jaggu å jevne slike Osloidyller med jorda, og sette opp enda flere av disse kliss like blokkene med pappvegger, og utsikt rett i naboblokka. Nye Grünerløkka, du liksom. Grünerløkka er hundre år gamle bygårder med sjel. De burde heller bevare sjela der, de som styrer byen. La det være mulig for andre enn kjedekiosker og espressohouser å drive i området. Folk trenger grønnsaker og rare småbutikker også.

Jeg vet at det trengs flere boliger i Oslo. Jeg vet også at det er mer miljøvennlig å bo tett rundt "kollektivknutepunkter" - men de fleste av oss gjør jo det. I min drømmeverden vil et miljøparti ta vare på fine miljøer også. Det er tross alt hyggeligere å sykle i en gate med epletrær.

Med vikingeblod for sekstimers dagen

Nå som kvinnekampen har fått uventet drahjelp fra de norske vikingene, tenkte jeg å foreslå at vi benytter anledningen til å dra fram flere kampsaker. Å være imot seksuelle overgrep mot kvinner er jo så selvsagt. Kanskje vi kunne slenge på: Flere kvinner i styrerommene! Bevar sexkjøpsloven! Fuck skjønnhetstyrraniet! Beskytt kvinner på flukt! Men så tenkte jeg en gang til.

Jeg må innrømme at jeg alltid har næret en dyp skepsis mot ytterste høyre fløy. Derfor ble jeg ganske overrasket over den uventede endringen i tonen etter nyttår. Da "Jeg har opplevd"-kampanjen gikk på Twitter i fjor, var det nemlig en helt annen lyd. Jenter i hopetall fortalte om sine opplevelser med seksuell trakassering – på jobben, på dansegulvet, på vei hjem – og overalt. Av både gamle griser og yngre griser – de fleste av dem rosa på farge. Ifølge kommentarfeltene var dette syting og en paranoid generalisering av den norske gentlemannen. Eller rødstrømpetale fra stygge kvinnfolk som burde være glad for at det blir noe på dem.

Men etter siste nyttårsaften snudde det brått. Nå gjelder det å akseptere kvinners rettigheter, som har vært kjempa fram i årtier. Det er gledelig. Og jeg er selvsagt enig. Menn som ikke kan respektere kvinners rett til å gå i fred må gjerne sendes på hodet ut av landet, og går ikke det så får de sperres inne. Uansett hvilken farge det er på hånda som klår.

Selv om det er fint at de samme mennene nå vil forsvare kvinners rettigheter, er det likevel noe som setter en liten demper på jubelen i meg. Den nye kvinnefronten er nemlig fulle av vikingeblod. Facebookprofilene deres er dekorert med vikingehjelmer og sverd, norske flagg og "Fedrelandet viktigst" – for liksom å bevise hvilket blod de er av. Det er nemlig ikke alltid så lett å se.

Så nå har jeg begynt å lure på om det egentlig er vikingetradisjonen vi skal dra fram i kampen mot seksuell trakassering av kvinner? Vikingene var jo ikke akkurat kjent for å ha store hemninger når det kom til voldtekter, særlig ikke i utlandet. Og det var ikke bare unge jenter i korte skjørt som skalv av skrekk når de kom farende, selv ikke nonnedrakt var noen hindring. Med digre skjegg bedrev de en utstrakt terror i andre land. Sverdet satt i løseste laget, blodet fløt og løse hoder fløy vidt omkring. De satte gjerne noen av hodene på staker også.

Nyvikingene har ikke bare kvinnekamp på sin arbeidsliste. På lista står også kamp mot de som bedriver vikingtradisjoner i Midtøsten, men kanskje særlig mot de som rømmer fra dem. Og kamp mot alle gode innbyggere som ikke deltar i deres vikingkamp for den kristne kulturarven. Med Odin på ryggen. Sammenhengen har jeg ikke funnet ut av.

Jeg har altså kommet i sterke anfektelser om dette vikingesamarbeidet. Vi skulle ikke bare fortsette vår kvinnekamp på moderne og fredelig vis? Nei til vold mot kvinner, og alle andre – og alt det andre?