På vei hjem fra jobb. Sliten, litt uggen liksom – og ærlig
talt litt sur. Likevel ikke verre enn at jeg klarte å glede meg over å få
sitteplass innerst ved vinduet, til alt overmål i kjøreretningen. Jeg tok fram
en bok og hadde ingen planer om å titte opp igjen før etter et par kapitler. Det
var dessverre ikke opp til meg.
Ved siden av meg dumpet det en fyr av det slaget som mener en
kar har krav på halvannet sete. Selvtilfreds, med armene knyttet over vomma og
beina i en nitti graders vinkel fra hoftene. Det ble fullstendig maktpåliggende
for meg ikke å være nær denne skapningen. Jeg trykket meg inn mot veggen og brukte nærmest bare halve setet. Det er svært imponerende med tanke på at
jeg er av en størrelse som trenger et sete for meg sjøl. En ulykke kommer sjelden alene. Allerede stasjonen etter kom neste, i form av en dame med ledninger i øra og munnen på vidt gap. Det handlet om et selskap hos noen venner som hadde pusset opp med en fæl tapet. Jeg stirret forbløffet på henne. Skulle det interessere meg hvilken tapet vennene til denne vilt fremmede damen hadde valgt? Likevel fikk jeg vite at den var sort og hvit – med grønne innslag. Selv så hun ut som hun ville valgt rosa tapet med gullstriper. Og naboen hadde klart å spre beina enda litt mer. Hva tror han at han er? Prøver han å imponere? Jeg var nå ursur og kunne ikke holde kjeft lenger. Jeg hveste: Din skrythals! Det eneste som er imponerende er at en mann med så korte bein klarer å ha en meter mellom knærne! Han tok det til seg og forsvant med raske, korte skritt av på neste stasjon. Det gjør ingenting om jeg aldri ser de knærne igjen.
Jeg fikk lest noen linjer før jeg ble involvert i at damen med ledningene opplevde å få dyna dratt av seg i løpet av natten. Om det var en unge eller en hund som var den skyldige var umulig å fastslå ut fra navnet. Jeg skulle ønske det var en rotte. Tankene mine begynte nemlig å bli onde. Og denne, nøytralt sett, pene damen begynte å anta groteske former. Det knallrøde snakketøyet så ut som et åpent sår midt i ansiktet. Infisert. Det var umulig å holde seg lenger og jeg brølte: Kan du ikke klappe sammen den rødmalte truten din et lite øyeblikk i det minste! Men neida. Hun hadde nå begynt å legge ut om noe på et bord bak sofaen, og tegnet opp hele stua si med armene. Det er bare idioter som har et bord bak sofaen. Jeg sa det til henne. Ingen av mine venner ringer meg på T-banen for å fortelle hva de har på bordet. Det er jeg svært takknemlig for.
Unger som hyler i vogna er forstyrrende og litt til å bli gal av, men det er et spetakkel som er forståelig. Havner jeg sammen med en førsteklasse på tur vet jeg at det ikke blir fred til å lese bok. Det er ungers vis å lage bråk, noen ganger er det faktisk fornøyelig å følge med. Tenåringer hviner, de er nærmest programforpliktet. Jeg har heller ikke problemer med at folk snakker sammen mens jeg leser. Dette som bevis på at jeg slettes ikke er urimelig. Men jeg har nulltoleranse for disse mobilenetalene om alskens private forhold, som forpester omgivelsene.
Mannen som satt rett overfor meg hadde jeg ikke fått tid til å irritere meg over ennå. Han satt rolig og kikket ut av vinduet. Det var faktisk et sympatisk utseende på mannen, og han hadde passe avstand mellom knærne. Men den jakka hans skar meg litt i øynene. Selv med blikket ned i boka ble ytterkanten av synsfeltet forstyrret av den skarpe fargen. Men kjære tid, hvem var det som klarte å overbevise deg om at det var en god idé å velge en gul dunjakke, spurte jeg. Kan du ikke holde deg til sort, du som resten av oss?
Jah! Jah! Jah! Ledningsdamen utstøtte korte, bjeffende lyder – etterfulgt av en vulgær latter. Det var tydeligvis en intern greie som skulle være morsom. Det var den ikke.
Alle reiser tar heldigvis slutt en gang, selv de
uutholdelige. Hadde den vart litt lenger ville jeg antakelig gjort alvor av
tanken som begynte å forme seg: Å røske ledningene ut av ørene hennes, smadre
mobilen i gulvet, hoppe frenetisk på den så den aldri mer kunne formidle tanketomt og
høylydt skvalder. Og jeg tror mottakeren i den andre enden ville opplevd det
som en befrielse.
Å, unnskyld! sa en dame som dultet i meg da jeg ventet på at
dørene skulle åpnes og jeg kunne slippe ut av denne fordervede vognen. Jeg
snudde meg mot henne og – smilte vennlig som i "det er helt i orden". Og mente det faktisk. Jeg kikket
rundt meg – ingen så ut til å ha tatt skade av mine krakilske, innvortes
utbrudd.
Men en dag kommer jeg til å bruke utestemme. Folk må
sannelig skjerpe seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar