Love hurts

Dagens sang handler om ulykkelig kjærlighet og var et hyggelig gjenhør i dusjen i formiddag. Det er en sang jeg vrælte til på sånn cirka-engelsk, lenge før jeg visste hva slags hurting det var snakk om. I dag vet jeg at Nazareth ikke var opphavet til sangen, men dusjversjonen er på deres inderlige og hese vis. Fortsatt på cirkaengelsk.

Jeg er veldig glad for å bo i et land hvor man kan ta seg råd til å tildele sine borgere dagens sang. I det jeg slår opp dørene til i dusjen om morran så faller dagens sang nærmest ned fra taket, og ut fra intet kan jeg bryte ut i Free Nelson Mandela, for eksempel. Selv om han nå er helt befridd. Dette er helt normalt, det vet jeg fordi nabojenta under også får dem dann og i vann. Men hun får helst de siste fra hitlistene, som hun må synge med syngedamestemme. Jeg kan tenke meg hun er alvorlig misunnelig på meg som får et stort utvalg av sanger.

Det er nemlig et stort og variert repertoar som framføres med inderlighet i min dusj. Det er hele Knutsen & Ludvigsens samlede, rockelåter fra 70-tallet, gamle folketoner og nyere viser. En morgen fikk jeg til og med en avansert arie fra Tryllefløyten. Det var svært vakkert. Påfallende ofte får jeg salmer, jeg setter særlig pris på Kirken den er et gammelt hus og Jeg råde vil alle i ungdommens dager. Det blir en sakral og fin stemning i hele badet når jeg synger disse med min dype, malmfulle røst.

Best liker jeg å vite hva jeg synger, det gjør jeg ikke alltid. Da kverner sangen i hodet helt til jeg finner ut av det. En gang gikk det en hel uke. Jeg var så lei av den sangen at jeg så meg nødt til å sende en e-post til Rockheim om saken en søndag formiddag. Et kvarter senere hadde de befridd meg. Det var sannelig museet sitt! En annen gang kom det ut på ettermiddagen for en dag at det var Uriah Heep som spilte i mitt hode. Det var en låt fra et album som min snille storebror hadde tatt opp på kassett for meg. Det ble en grundig spilt kassett, og etter hvert fikk bandet pryde veggen på rommet mitt også. Jeg syntes særlig Ken Hensley var litt stas. Litt googling har vist at de sannelig holder på ennå. De har til og med beholdt håret, men er kanskje ikke like fjonge som de var på min ungdoms vegg. Selv om det sikkert er tretti år siden sist jeg hørte dem, så svever de altså rundt i taket på badet mitt. Jeg må aldri vaske det taket.

Ikke alltid er jeg like fornøyd med sangene jeg får tildelt. Noen ganger er de rett og slett skrekkelig enerverende og det er så jeg knapt bevarer forstanden. Hvordan kan det ha seg at et fransk Melodi Grand Prix-bidrag fra 1980 kan klistre seg fast og aldri bli glemt? Lepapa pengouin lepapa pengouin lepapalepapalepapa pengouin ­– omatt og omatt. Har man først fått den så sitter den jo der til man får en ny sang. Jeg kan si såpass at det krever stor konsentrasjon å gå normalt når man tenker som en pingvin. Det er nesten bedre med de gangene jeg får sanger jeg aldri har hørt før. Da er det bare vannsprut å høre fra badet, og det ligger an til en dag på det jevne. Det straffer seg å følge dårlig med i ny musikk, og jeg tror jeg blant annet har fått noen av de låtene som ble framført på Spellemannsprisen. De var helt nye for meg.

Jeg er selv litt imponert over hvor mange sanger jeg kan utenat. Si Se Norges blomsterdal og jeg sier straks farvel til den kvalme fangekrok. Si du heiter Håvard Hedde – og jeg vet du er ein ven kar. Og litt giftesyk? Hele skolens visesangbok ligger arkivert og kan lett plukkes fram. Jeg er jo så gammel at jeg måtte pugge salmevers da jeg gikk på barneskolen. Flere jeg kjenner – som til og med er eldre enn meg – er ikke så gamle. Noen bør stilles til ansvar for dette, for her sitter jeg med hodet fullt av salmevers som jeg har svært lite bruk for i mitt daglige virke. Selv den dag i dag kan jeg stå ved pulten og ramse opp Mannsbarnet ville du i nåde verna, miskunn og milda ter du oss so gjerna… Fortsatt aner jeg ikke hva salig Blix mente med dette. Jeg skulle gjerne ha frigjort denne plassen i minnet så det var mulig å huske å kjøpe tanntråd.

Rarest av alt er at jeg egentlig ikke er så glad i å synge. Jeg har angst for allsang, og deltar aldri. Gjennom ungdommen har jeg vært ufrivillig med i flere kor, og jeg deltok med innlevelse – men uten en lyd. Når man har så lav stemme som meg så hører man nemlig ikke om man skjærer helt ut, og det ville jeg ikke ha på meg. Jeg valgte å mime. Fortsatt kan jeg mime andrestemmen på Påls fuge helt nøyaktig. Men hadde noen av mine korledere fra den gangen hørt mine dusjkonserter, ville de straks satt et kabinett på scenen og gitt meg solistrollene. For så pass er det nemlig.

Liksom, på en måte

Jeg tenker at det er ikke slik at man kan gjøre hva som helst i forhold til språket og alt mulig, på en måte, før det blir det reneste svada, for å si det sånn. Dette er noe så selvmotsigende som en harang mot ordflom.

I nettdebatter har jeg registrert et voldsomt engasjement for å beholde nisselua, dette plagget som visst er det norskeste av det norske og tuftet på vår kristne kulturarv. Jeg er ikke sikker på hvem som egentlig truer nisselua vår, men jeg er forbauset over hvor lite man er opptatt av den radbrekkingen vi selv bedriver av det norskeste av det norske språket - både i nettdebattene og ikke minst i den daglige praten. 

"Det er ikke slik at" er et uttrykk som gjerne må dø ut for min del. Er det nødvendig å bruke tid på å si hvordan ting ikke er, kan man ikke bare komme til saken? Hvis man i stedet for å si at "det er ikke slik at fisken i havet gyter fordi den kjeder seg" kunne man jo bare si at "fisken i havet gyter ikke fordi den kjeder seg". Med dette ville ordgytinga blitt fire ord kortere, mindre kjedelig og flere kunne komme til ordet i en så pass interessant debatt.

"På en måte" er en annen slager som har bredt om seg i vilden sky. Det kan være greit å slenge bak en setning når man er engasjert og sliter med å finne de rette ordene. Uttrykket gir deg også mulighet til å slippe å stå for dine meninger. Da har du nemlig forbeholdet i orden til å si "det var det jeg mente" når noen sier det stikk motsatte. Men det er et livsfarlig uttrykk å venne seg til, før du vet ordet av det bruker du det bak hver eneste setning og du risikerer å aldri mer bli tatt alvorlig. I tilfelle det finnes flere som meg der ute, så vil folk bli så opptatt av å telle hvor mange "på en måte" du bruker at budskapet går hus forbi. Jeg husker dessverre ikke rekorden, men favoritten min - fra en talerstol - er "Det er helt klinkende klart, på en måte". En annen favoritt er "De begynte så forsiktig med litt håndarbeid, og alt mulig". Det er virkelig ikke særlig forsiktig. Jeg mener jeg kom opp i 30-40 "og alt mulig" i det foredraget. Tenk så mange ord man kan spare bare her!

En annen gjenganger er "for å si det sånn". Det er som regel et fullstendig unødvendig uttrykk å slenge etter en hver setning. Hvis man i tillegg slenger det etter "på en måte", som faktisk noen gjør, da er dessverre alt håp ute. "Jeg sovna på sofaen i går kveld, for å si det sånn", er jo en unødig bruk av for å si det sånn, dersom jeg skulle bruke dette som en unnskyldning for å komme sent og uopplagt på jobb til en forandring. I alle fall dersom det bare hadde seg slik at jeg sovna foran TVen kvelden før. Hadde jeg derimot sagt "Jeg sov ikke i egen seng i natt, for å si det sånn" hadde jeg straks lagt opp til flere tolkinger. Kanskje mine kolleger kunne lures til å tro at jeg lever et svært spennende liv, flere ganger i uka? Jeg innser at de ville regnet med at jeg hadde sovet på sofaen og bare fnist av forsøket. Jeg sover forresten aldri på sofaen om natta, for å si det sånn.

Jeg vil likevel kåre "i forhold til" til verstingen av all svada. Mange mener kampen mot i forhold til er tapt, men det må være lov å prøve seg igjen. Dette er ordrett hva jeg hørte på Dagsnytt atten så sent som denne uken:

Disse standpunktene i forhold til både folkestyre, i forhold til EØS- og EU-tilpasning og i forhold til det grønne må være målestokken i forhold til en framtidig ledelse.

I forhold til at i forhold til skal brukes når man sammenligner noe med noe annet så er det jo en ubegripelig svada å slippe til med i beste sendetid. Det er også et grusomt smittsomt uttrykk. Jeg har hørt meg selv bruke det noen ganger, og jeg tar ikke lett på det. Så langt har det gått at jeg nesten ikke tør bruke det når det er riktig heller. Ikke en gang om jeg skulle si "Jeg veier ti kilo mindre nå i forhold til samme tid i fjor", som ville være rett bruk. Bortsett fra at det åpenbart ville vært blank løgn.

Ser jeg noe håp for bedring i språket i den oppvoksende slekt, undrer du sikkert? Og jeg smiler vemodig og siterer et ofte hørt uttrykk: "Hva skjer med at det er så kaldt for tida?" "Hva skjer med at klokka er fem allerede?" Og de er ikke ute etter en forklaring på verken årstider, klimasoner eller tidssoner.

Og en ganske alminnelig, og både hektisk og høylydt samtale mellom unge jenter på T-banen går ofte slik:

Og jeg bare: Hæ?
Og han bare: What?
Og jeg bare: Hallo, lissom.

Og jeg bare: Ak, hvor alt er blivet underlig på denne planeten.

Aldeles skarlagent

På vei hjem med T-banen en søndags ettermiddag ble roen kraftig forstyrret av en ganske sliten mann i båsen foran meg, han var høylydt misfornøyd med det meste. Også sine medpassasjerer. Det skapte noe uro rundt ham da han skjelte dem ut i et ganske så ukristelig ordelag. Han hadde vondt i ryggen også, og led på ingen måte i stillhet. Underveis kom det på en mann som sto og hørte på utblåsningen en stund, før han steg fram og inviterte den slitne med på et kristent møte som han selv var på vei til. Der skulle de nok få orden på ryggen hans også. Den slitne justerte straks ned volumet, og svarte ganske unnvikende. Det passet visst dårlig. ”Husk at Jesus elsker deg. Han har sagt at om dine synder er raude som skarlagen skal de bli hvide som sne!”, fortsatte den fromme, i en dialekt som passet godt til budskapet. Den slitne var stille litt før han mumlet ”…skarlagen?” Jeg humret i skjerfet hele veien hjem, og tenkte at kristenfolket kanskje bør vurdere å fornye frelsesspråket noe.

Jeg har jo en gang vært medlem i folden selv, og er dermed ikke ukjent med terminologien. Men jeg har aldri stilt spørsmål ved hva som er så galt med skarlagen. Det er et veldig fint ord og en flott, frodig og staselig farge. Den som bare har skarlagenssynder må leve et ganske spennende liv. Jeg har også studert litt på hvorfor hvite synder er så mye bedre enn de skarlagensrøde, og hva er anerkjent som en hvit synd? Men la nå det ligge.

Det har gått så langt at jeg faktisk har lest meg opp på skarlagen. Det er visstnok en farge som har vært brukt på dyre stoffer i uminnelige tider. Laget av en tørket lus. Man kan altså si mye om lusa, men lage farger kan den. Det er mye å si om pavekirken også, men der har de i alle fall ingen hemninger når det kommer til skarlagensrøde gevanter.

Selv om jeg ikke synes mitt eget synderegister er så voldsomt å skryte av, har jeg ikke tenkt å dele mye av det her. Jeg kan si så pass at jeg sjelden skriker på T-banen og generelt er lite voldelig. Jeg stjeler aldri. Mord forekommer ikke. 

På skarlagenssiden kan jeg nevne at jeg sluttet å røyke for noen måneder siden, men jeg nyter likevel noen drag når det er festelig nok. Kanskje jeg morer meg litt mer enn før og har begynt å insistere på at anledningen er festligere enn den strengt tatt er. Det er dumt og litt farlig – men passe skarlagent. De siste årene har jeg også fått stor sans for musserende vin. De små boblene sprudler i munnen og spretter rett opp i lykkesenteret i hjernen. Bare et par glass for mye og litt skranglemusikk – det er aldeles storskarlagent! Slikt bør folk rett og slett unne seg mye oftere enn bare til jul.

Målet med denne bloggen er egentlig ikke å gi gode råd, men her har jeg altså kommet til å formidle ett for å holde ro og orden på offentlige transportmidler. Det kan kanskje virke mot mobilforstyrrerne på banen også, jeg vurderer å prøve. For når sant skal sies foretrekker jeg en skikkelig skarlagensk utblåsning en gang i blant framfor den evinnelige og meningsløse skvaldringa hele tida.

Bloggdebut

Når man har hatt flerfoldige runde bursdager, kan man  alltids unne seg en rar, sprikende og ikke særlig viktig blogg. Et sted kun for å få utløp for litt oppdemmet skriveglede - en blogg om hva som helst. Etter å ha snakket om det uavlatelig i ett års tid eller så er jeg forbause meg allerede i gang.

Foreløpig vet jeg mest om hva bloggen ikke kommer til å handle særlig om. Selv om jeg kjøpte både treningsbukse og -sko i sommer skal jeg kanskje ikke nevne triceps eller kondis med ett eneste ord. Buksa har dessuten fortsatt merkelappen på, men skoene har faktisk ikke støvet ned - jeg har ikke tatt av lokket på eska ennå. Når jeg endelig gjør det vil jeg  likevel gjerne holde muligheten åpen for at dette kan bli gjort om til en fitness- og treningsblogg, hvor jeg kan dokumentere den daglige framgangen med bilder tatt i speilet på badet med doen i bakgrunnen. 

Stadige innlegg med bilder av dagens outfit er ikke så aktuelt det heller, det skulle sannelig tatt seg ut. Jeg som er en studie i uformelig sort og grått, ispedd hvite hundehår og noen fjær som dunjakka har lekket. På den annen side så er tror jeg det er mangel på blogger med daglige bilder av uelegante antrekk, til forveksling helt like fra dag til dag.

 

Selvsagt drømmer jeg egentlig å skrive en bok. Den skulle kanskje handlet om havet og ikke hete Livets bølger. Det ville garantert blitt en bestselger - men det blir neppe noe av. En blogg tror jeg er et mer overkommelig prosjekt for et makelig anlagt fruentimmer, med tidvis skrivelyst. Jeg kunne også trenge en arena hvor jeg kan få sagt mitt, uten avbrytelser. Det er knapt noen som er så krøkkete i ord ut i det orale som meg. Alt det kloke, interessante og inspirerende jeg har på hjertet kan komme ut på de merkeligste vis når det skal rett ut i lufta. I alle fall hvis jeg ikke har annet enn kaffe i koppen, for jeg kan være så veltalende etter et glass vin at det er en sann fryd å høre. Det blir gjerne enda bedre ut over kvelden. Men til hverdags hender det at de ordene jeg nettopp sa ljomer i ørene, og det er rent forbannet at det ikke finnes en muntlig rettetast. Til alt overmål så har jeg så lav stemme at jeg for det meste bare høres når jeg sier noe dumt.

Men det surrer altså stadig noen tekstideer i hodet, helt uten utropstegn, inspireret av alskens. Opplevelser på T-banen, noe jeg har lest et sted eller kanskje jeg har sett en ny mening i en gammel historie. Og noe om gresselig irriterende saker, det er nok å ta av. Jeg setter sant å si pris på en god irritasjon.  

Mitt neste innlegg vil handle om skarlagen, tror jeg. Det er et fint ord.