Bloggdebut

Når man har hatt flerfoldige runde bursdager, kan man  alltids unne seg en rar, sprikende og ikke særlig viktig blogg. Et sted kun for å få utløp for litt oppdemmet skriveglede - en blogg om hva som helst. Etter å ha snakket om det uavlatelig i ett års tid eller så er jeg forbause meg allerede i gang.

Foreløpig vet jeg mest om hva bloggen ikke kommer til å handle særlig om. Selv om jeg kjøpte både treningsbukse og -sko i sommer skal jeg kanskje ikke nevne triceps eller kondis med ett eneste ord. Buksa har dessuten fortsatt merkelappen på, men skoene har faktisk ikke støvet ned - jeg har ikke tatt av lokket på eska ennå. Når jeg endelig gjør det vil jeg  likevel gjerne holde muligheten åpen for at dette kan bli gjort om til en fitness- og treningsblogg, hvor jeg kan dokumentere den daglige framgangen med bilder tatt i speilet på badet med doen i bakgrunnen. 

Stadige innlegg med bilder av dagens outfit er ikke så aktuelt det heller, det skulle sannelig tatt seg ut. Jeg som er en studie i uformelig sort og grått, ispedd hvite hundehår og noen fjær som dunjakka har lekket. På den annen side så er tror jeg det er mangel på blogger med daglige bilder av uelegante antrekk, til forveksling helt like fra dag til dag.

 

Selvsagt drømmer jeg egentlig å skrive en bok. Den skulle kanskje handlet om havet og ikke hete Livets bølger. Det ville garantert blitt en bestselger - men det blir neppe noe av. En blogg tror jeg er et mer overkommelig prosjekt for et makelig anlagt fruentimmer, med tidvis skrivelyst. Jeg kunne også trenge en arena hvor jeg kan få sagt mitt, uten avbrytelser. Det er knapt noen som er så krøkkete i ord ut i det orale som meg. Alt det kloke, interessante og inspirerende jeg har på hjertet kan komme ut på de merkeligste vis når det skal rett ut i lufta. I alle fall hvis jeg ikke har annet enn kaffe i koppen, for jeg kan være så veltalende etter et glass vin at det er en sann fryd å høre. Det blir gjerne enda bedre ut over kvelden. Men til hverdags hender det at de ordene jeg nettopp sa ljomer i ørene, og det er rent forbannet at det ikke finnes en muntlig rettetast. Til alt overmål så har jeg så lav stemme at jeg for det meste bare høres når jeg sier noe dumt.

Men det surrer altså stadig noen tekstideer i hodet, helt uten utropstegn, inspireret av alskens. Opplevelser på T-banen, noe jeg har lest et sted eller kanskje jeg har sett en ny mening i en gammel historie. Og noe om gresselig irriterende saker, det er nok å ta av. Jeg setter sant å si pris på en god irritasjon.  

Mitt neste innlegg vil handle om skarlagen, tror jeg. Det er et fint ord.