På ett punkt slår jeg alle verdensmestre: Jeg kaster ikke kakene i januar, jeg spiser opp hver søte smule. Når jeg nå sitter her i januar, og kjenner at selv mageskinnet har blitt for stramt, så har jeg i alle fall ikke julebakst som nyttårsforsett. Jeg er litt i tvil om syltelabbene også.
Juletrærne på Facebook er oftest trendy pyntet i helhvitt. I min stue var det bare en skjevvokst kaktus å pynte. Jeg lot den stråle i sin egen fordums skjønnhet. Jeg kunne alltids dokumentert en - etter egen målestokk - hyggelig borddekorasjon med granbar og lys. Og det med granbar som jeg selv har hentet i skogen. Nå bor jeg riktignok ved skogen og trengte bare gå tre meter fra parkeringsplassen for å finne dette baret, men utkanten av skogen er også skog. Min beskjedne dekorasjon ville imidlertid neppe gjort seg på Facebook sammen med bildene av "samplantinger" av julestjerner og sjømannens trøst - pyntet med kongler, gullspray og smånisser. Jeg kommer aldri til å forstå behovet for å pynte blomster, og dessuten så synes jeg samplanting er et skrekkelig ord. Jeg kommer ikke til å forløse noe som helst potensiale på dette området heller.
Romjulsdagene er det egentlig ikke så stor forskjell på folk. Det er ingen som legger ut bilder av at de sløver foran TVen, så da regner jeg med at det er det de gjør. Så blir det nyttårsaften og på ettermiddagen ligger man kanskje halvsløv på sofaen og glaner i taket, mens en kjenner i hele kroppen at det har vært jul. Men en får vel får vel reise seg og rydde litt til kvelden. Ganske snart. Som adspredelse for de slitsomme tankene tar man kanskje en tur innom Facebook, og pling! Der står det altså noen klar med en svær kalkun som skal i ovnen, og er ferdig med årets siste treningsøkt og nå kan gjestene bare komme. Nå var jeg riktignok ferdig med årets siste treningsøkt i god tid før jul, faktisk allerede tidlig på året. Ett eller annet år. Og det fattigslige kalkunbrystet til kvelden har jeg ikke ofret en tanke. Det er jo tross alt ikke lenge siden frokost.
Det beste med jula og mange fridager er å være lenge oppe. Hele natta hvis jeg vil. Og sove til en tilslutt våkner av seg selv. Så gjelder det å ligge stille og titte ut på tretoppene for å finne en figur. Den bustete og blide ulven i toppen av ei furu ble borte etter at fellingsglade naboer gikk amok i fjor, men jeg har ennå ikke gitt opp å finne en ny. Jeg er for så vidt vant til at folk har pusset opp hele stuen på Facebook før jeg står opp i helgene, og velsigne dem. Jeg lever egentlig greit med det. Men da min biologiske klokke ristet meg forsiktig i skuldra klokka halv ett første nyttårsdag og jeg med plirende øyne oppdager at folk var ferdig med årets første skitur for tre timer siden, da verket det litt i elendigheta. Og dette er de samme folkene som hadde gjester i går. Hvordan er det folk fester for tiden?
Jeg måtte rett og slett ligge en stund å tenke på dette. Kommer jeg noen gang til å bli et skikkelig menneske? Det eneste nyttårsforsettet jeg noen gang har klart å holde var det om å drikke mer champagne. Jeg er ikke i stand til å holde ord når jeg gir løfter til meg selv, og tross alle gode forsetter så fortsetter jeg bare. Derfor skal jeg heller ikke i år gå ned ti kilo. I hemmelighet skal jeg riktignok prøve å gå ned tjue. Jeg vurderer seriøst å skaffe meg en slik ellipsemaskin og stå opp et kvarter tidligere hver morgen og tråkke meg svett før frokost. Jeg tror en slik maskin kan bli et dekorativt element i stua, det er bare å dekorere den med blomsteroppsatser eller en pen duk de få halvtimene den ikke er i bruk. Og om et år kan jula bare komme, jeg skal ta den i mot veltrent og spenstig og kan ta bilde av meg selv foran speilet med trutmunn og spillende muskler. Men jeg kommer ikke til å legge det på Facebook, du får bare ta mitt ord for det.
