Sommarøya? På TV?

Nå har jeg bodd i Oslo i mer enn halve livet, men likevel er det ett annet sted som trekker og drar i røttene -  det stedet jeg har det meste av min referansebakgrunn fra. Sommarøya på TV hver mandag trekker både i røtter og smilebånd, smører lettrørte tårekanaler når min del av øya er med - og rusker opp i en masse minner.

Nattutsikt fra tørrfeskveranda.

Jeg flytter neppe tilbake til Sommarøya noen gang, selv om det er som alt faller på plass når jeg er der. Alt er slik det egentlig skal være. Sola skal skinne hele natta og lyse opp holmene jeg kan se fra verandaen, mens jeg gumler min tørrfesk. Lufta skal være skarp og ren. Fjæra skal være helt hvit og ha uendelige skjellskatter. Og havet - det skal være på alle kanter og være så stort at det ikke er land i sikte. Og så krystallklart at ingen brennmaneter kan lure seg innpå deg om de skulle være der, men det er de ikke. Opplevelsen av å stå ut i vannet og grue litt, for så å legge sakte på svøm slik at det iskalde vannet kryper sakte over skuldra - ikke mye sanselighet i verden kan måle seg med det.

I mine barndomsminner er det for det meste sommer. Det er mye bading - noen ganger impulsivt i grønn shorts med kruseduller og rosa T-skjorte til. Men det er også lyder som for meg bare er Sommarøya. Sovne med bølgeskvulp  gjennom åpent vindu. Måseskrik og spetakkel fra måsebein på taket. Disse lydene kan jeg gjenoppleve hver sommer, men det er andre lyder som bare sitter i minnet.

Lyden av døra på butikken som lukkes har jeg ennå i øret. Et hardt smell, treverk mot treverk og etterfulgt av en skranglete lyd fra et dørglass som satt litt løst. En lyd som bar godt. Og båtene sa virkelig dokk-dokk-dokk i min barndom. Rytmiske dokk-dokk som etter hvert kunne bli til en hel melodi i hodet. Men om man så gikk langs veien sammen med noen som snakket om sin nye, brune cordfløyelsdress med hvite blomster på, var det ikke noe poeng i å nevne dette med den melodien når det bød seg en liten cordfløyelspause. "Tsssj! Det trur æ ikkje nokka på - få høre!" Jaja. Men det var i alle fall en veldig fin dress, stor sleng i buksa og alt mulig.

 





Og så er det lukter. Tjære på kaia, tang, sjø. Rekelukta som likesom aldri gikk bort etter ei økt på
rekefabrikken. Det store marerittet etter skoletid helt fra sju-åtteårs alderen var nemlig når døra i gangen gikk opp med et smell og en gutt, sendt som innpisker, skrek "Hanne! Ræka!" Da var det å kle seg i den hvite habitten med tørkle på hodet og oljeforkle over skuldra - og tusle for å yte sin skjerv. Det ble ikke så mye mer enn en skjerv, verken i rekebollen eller i lønningsposen. Jeg drømte meg vekk, sorterte de pillede rekene pent etter størrelse rundt kanten av bollen - mens jeg lyttet til skravlinga fra de voksne damene. Ofte om Halfdans siste påfunn. Og jeg kikka misunnelig på når mine jevnaldrende stadig var borte og fylte på brettene sine. Mitt ble liksom aldri tomt. Fingertuppene ble såre og fulle av stikk fra de kraftige "rekestråene". Jeg har aldri siden spist reker annet enn i utrengsmål, og forklaringen kan ligge her. Men jeg kan fortsatt rense reker i to grep, og lider over all den klønete pillinga som er å se i selskaper med reker og hvitvin. Jeg rister på hodet og hoverer lett, men at jeg kan meget bedre får de bare ta mitt ord for - jeg nøyer meg med loff og hvitvin, takk.

Være tolv år og stå under et pledd med en venninne og hakke tenner etter et sent kveldsbad på Krinta. En jomfrunalsk dame kommer iltert flyende ned bakken: "Kain dokker sei mæ ka som førrsægår uinder det teppet dær??" Vi, både forbauset og forhutra: "V-v-v-vi varme oss?" "Åja", mumlet den fantasirike og tverrvendte. Kanskje litt flau - og antakelig litt skuffet.



 

Men en deilig lørdag skjer det. Fire karer kommer plutselig etter veien, alle i like lyseblå dresser med slengbukser, alle med langt mørkt hår og kraftig lugg - og hadde de ikke bart også? Langhåringa, på Sommarøya! Langhåringa var det tøffeste som fantes. Vi gjemte oss bak en stein og spionerte. Da de gikk opp Nordjordveien fulgte vi etter på avstand - men de var borte i løse lufta og viste seg aldri igjen. Hvem var de? Hvor kom de fra? Har jeg drømt det? Hvem var jeg sammen med som kan bevitne dette?

Alle gode minner til tross, jeg lengtet alltid bort. Til noe større hvor jeg kunne være mer usynlig, finne et sted hvor jeg passet inn. Kanskje hadde jeg allerede den gangen en følelse at jeg aldri kom til å sette min ære i nyvaskede gulv og pene gardiner? På rekefabrikken hadde jeg nemlig hørt nådeløs omtale av de som ikke levde opp til denne standarden.

Likevel er det alltid en nedtur å komme hjem til betongen etter to uker med fritt liv på Sommarøya, både for folk og små hunder. For selv om jeg setter stor pris på ikke å lukte fisk etter endt arbeidsdag, vil jeg alltid ha kointepella med meg.