Aldeles skarlagent

På vei hjem med T-banen en søndags ettermiddag ble roen kraftig forstyrret av en ganske sliten mann i båsen foran meg, han var høylydt misfornøyd med det meste. Også sine medpassasjerer. Det skapte noe uro rundt ham da han skjelte dem ut i et ganske så ukristelig ordelag. Han hadde vondt i ryggen også, og led på ingen måte i stillhet. Underveis kom det på en mann som sto og hørte på utblåsningen en stund, før han steg fram og inviterte den slitne med på et kristent møte som han selv var på vei til. Der skulle de nok få orden på ryggen hans også. Den slitne justerte straks ned volumet, og svarte ganske unnvikende. Det passet visst dårlig. ”Husk at Jesus elsker deg. Han har sagt at om dine synder er raude som skarlagen skal de bli hvide som sne!”, fortsatte den fromme, i en dialekt som passet godt til budskapet. Den slitne var stille litt før han mumlet ”…skarlagen?” Jeg humret i skjerfet hele veien hjem, og tenkte at kristenfolket kanskje bør vurdere å fornye frelsesspråket noe.

Jeg har jo en gang vært medlem i folden selv, og er dermed ikke ukjent med terminologien. Men jeg har aldri stilt spørsmål ved hva som er så galt med skarlagen. Det er et veldig fint ord og en flott, frodig og staselig farge. Den som bare har skarlagenssynder må leve et ganske spennende liv. Jeg har også studert litt på hvorfor hvite synder er så mye bedre enn de skarlagensrøde, og hva er anerkjent som en hvit synd? Men la nå det ligge.

Det har gått så langt at jeg faktisk har lest meg opp på skarlagen. Det er visstnok en farge som har vært brukt på dyre stoffer i uminnelige tider. Laget av en tørket lus. Man kan altså si mye om lusa, men lage farger kan den. Det er mye å si om pavekirken også, men der har de i alle fall ingen hemninger når det kommer til skarlagensrøde gevanter.

Selv om jeg ikke synes mitt eget synderegister er så voldsomt å skryte av, har jeg ikke tenkt å dele mye av det her. Jeg kan si så pass at jeg sjelden skriker på T-banen og generelt er lite voldelig. Jeg stjeler aldri. Mord forekommer ikke. 

På skarlagenssiden kan jeg nevne at jeg sluttet å røyke for noen måneder siden, men jeg nyter likevel noen drag når det er festelig nok. Kanskje jeg morer meg litt mer enn før og har begynt å insistere på at anledningen er festligere enn den strengt tatt er. Det er dumt og litt farlig – men passe skarlagent. De siste årene har jeg også fått stor sans for musserende vin. De små boblene sprudler i munnen og spretter rett opp i lykkesenteret i hjernen. Bare et par glass for mye og litt skranglemusikk – det er aldeles storskarlagent! Slikt bør folk rett og slett unne seg mye oftere enn bare til jul.

Målet med denne bloggen er egentlig ikke å gi gode råd, men her har jeg altså kommet til å formidle ett for å holde ro og orden på offentlige transportmidler. Det kan kanskje virke mot mobilforstyrrerne på banen også, jeg vurderer å prøve. For når sant skal sies foretrekker jeg en skikkelig skarlagensk utblåsning en gang i blant framfor den evinnelige og meningsløse skvaldringa hele tida.