Liksom, på en måte

Jeg tenker at det er ikke slik at man kan gjøre hva som helst i forhold til språket og alt mulig, på en måte, før det blir det reneste svada, for å si det sånn. Dette er noe så selvmotsigende som en harang mot ordflom.

I nettdebatter har jeg registrert et voldsomt engasjement for å beholde nisselua, dette plagget som visst er det norskeste av det norske og tuftet på vår kristne kulturarv. Jeg er ikke sikker på hvem som egentlig truer nisselua vår, men jeg er forbauset over hvor lite man er opptatt av den radbrekkingen vi selv bedriver av det norskeste av det norske språket - både i nettdebattene og ikke minst i den daglige praten. 

"Det er ikke slik at" er et uttrykk som gjerne må dø ut for min del. Er det nødvendig å bruke tid på å si hvordan ting ikke er, kan man ikke bare komme til saken? Hvis man i stedet for å si at "det er ikke slik at fisken i havet gyter fordi den kjeder seg" kunne man jo bare si at "fisken i havet gyter ikke fordi den kjeder seg". Med dette ville ordgytinga blitt fire ord kortere, mindre kjedelig og flere kunne komme til ordet i en så pass interessant debatt.

"På en måte" er en annen slager som har bredt om seg i vilden sky. Det kan være greit å slenge bak en setning når man er engasjert og sliter med å finne de rette ordene. Uttrykket gir deg også mulighet til å slippe å stå for dine meninger. Da har du nemlig forbeholdet i orden til å si "det var det jeg mente" når noen sier det stikk motsatte. Men det er et livsfarlig uttrykk å venne seg til, før du vet ordet av det bruker du det bak hver eneste setning og du risikerer å aldri mer bli tatt alvorlig. I tilfelle det finnes flere som meg der ute, så vil folk bli så opptatt av å telle hvor mange "på en måte" du bruker at budskapet går hus forbi. Jeg husker dessverre ikke rekorden, men favoritten min - fra en talerstol - er "Det er helt klinkende klart, på en måte". En annen favoritt er "De begynte så forsiktig med litt håndarbeid, og alt mulig". Det er virkelig ikke særlig forsiktig. Jeg mener jeg kom opp i 30-40 "og alt mulig" i det foredraget. Tenk så mange ord man kan spare bare her!

En annen gjenganger er "for å si det sånn". Det er som regel et fullstendig unødvendig uttrykk å slenge etter en hver setning. Hvis man i tillegg slenger det etter "på en måte", som faktisk noen gjør, da er dessverre alt håp ute. "Jeg sovna på sofaen i går kveld, for å si det sånn", er jo en unødig bruk av for å si det sånn, dersom jeg skulle bruke dette som en unnskyldning for å komme sent og uopplagt på jobb til en forandring. I alle fall dersom det bare hadde seg slik at jeg sovna foran TVen kvelden før. Hadde jeg derimot sagt "Jeg sov ikke i egen seng i natt, for å si det sånn" hadde jeg straks lagt opp til flere tolkinger. Kanskje mine kolleger kunne lures til å tro at jeg lever et svært spennende liv, flere ganger i uka? Jeg innser at de ville regnet med at jeg hadde sovet på sofaen og bare fnist av forsøket. Jeg sover forresten aldri på sofaen om natta, for å si det sånn.

Jeg vil likevel kåre "i forhold til" til verstingen av all svada. Mange mener kampen mot i forhold til er tapt, men det må være lov å prøve seg igjen. Dette er ordrett hva jeg hørte på Dagsnytt atten så sent som denne uken:

Disse standpunktene i forhold til både folkestyre, i forhold til EØS- og EU-tilpasning og i forhold til det grønne må være målestokken i forhold til en framtidig ledelse.

I forhold til at i forhold til skal brukes når man sammenligner noe med noe annet så er det jo en ubegripelig svada å slippe til med i beste sendetid. Det er også et grusomt smittsomt uttrykk. Jeg har hørt meg selv bruke det noen ganger, og jeg tar ikke lett på det. Så langt har det gått at jeg nesten ikke tør bruke det når det er riktig heller. Ikke en gang om jeg skulle si "Jeg veier ti kilo mindre nå i forhold til samme tid i fjor", som ville være rett bruk. Bortsett fra at det åpenbart ville vært blank løgn.

Ser jeg noe håp for bedring i språket i den oppvoksende slekt, undrer du sikkert? Og jeg smiler vemodig og siterer et ofte hørt uttrykk: "Hva skjer med at det er så kaldt for tida?" "Hva skjer med at klokka er fem allerede?" Og de er ikke ute etter en forklaring på verken årstider, klimasoner eller tidssoner.

Og en ganske alminnelig, og både hektisk og høylydt samtale mellom unge jenter på T-banen går ofte slik:

Og jeg bare: Hæ?
Og han bare: What?
Og jeg bare: Hallo, lissom.

Og jeg bare: Ak, hvor alt er blivet underlig på denne planeten.