Mat med samvittighet

Jeg har som mål en gang å få se vårens kuslepp med eget øye. Så langt har jeg bare sett ellevill kudans, kugalopp og frydefulle raut på TV.  Det sørgelige er at stadig færre kuer får oppleve dette, det synes jeg er verdt et forbrukeropprør.

Eksempel på kuslepp

Jeg vet ikke mye om fjøsdrift, selv om jeg er av fiskerbondeslekt og har hatt en sau som het Gjertrud. Mitt eneste minne av Gjertrud er imidlertid synet av skinnet hennes som hang til tørk over en bjelke da jeg kom stabbende inn i fjøset. Dagen før hadde hun hatt det på seg. Jeg lurer på om den nedlagte fjøsdriften rett og slett er mitt første minne av alle. Gjertrud levde i alle fall som en lykkelig og flekkete sau, med fritt beite og utsikt over storhavet. Hun ble nok en smakfull og økologisk søndagsmiddag.  I dag blir økologisk mat blir sett på som litt sært, selv om altså den generasjonen jeg tilhører faktisk har hatt en fullstendig økologisk oppvekst.

Kyr tror jeg ikke vi hadde. Det var en som het Lydia, men det var visst en hest. Hvis vi hadde kyr så vet jeg i alle fall at de levde som kuene i Tine-reklamen fra Lofoten, som tusler i fjæra og synes det e reine terapien å se på bølgan. Men der blir vi lurt. Jeg har lest at de fleste kyr står i en trang bås hele året og lever som melkemaskiner, uten plass til å bevege seg. De lever av kraftfor som inneholder medisiner for alle plagene de pådrar seg av å stå stille døgnet rundt. Et møte med en fyrrig okse er bare en fjern drøm, jeg tror han nærmest helt og holdent er erstattet av en langarmet veterinær. Det er ikke mye til liv, og det varer heller ikke så lenge som før. Den dagen de ikke klarer å levere nok melk lenger så er det i slaktebilen med seg.

Facebook er full av bilder av artige kjæledyr og av kattepuser med kloke visdomsord til. Folk flest er glad i dyr og det er iltre innlegg mot vanskjøtsel og mishandling av hund og katt. Det er helt på sin plass. Men jeg er for å utvide raseriet til også å gjelde velferden til de dyrene vi eter. Ei ku bør få vase på enga om sommeren, ete saftig gras og hoppe rundt og være ei tulleku når den er i det humøret. Jeg har selv møtt ei rampeku og vet at de finnes. Vi burde insistere på at biffen eller kjøttdeigen vi spiser skal komme fra ei gladku, selv om det koster litt ekstra. Og om man ikke skulle bry seg om kulykke, så burde man i alle fall bry seg om at kjøtt fra ei ku som har bevegd seg og levd på gress gir et både bedre og sunnere kjøtt.

Men det er dyr som har det verre enn kua. Kylling var noe man kunne unne seg en sjelden gang for ikke mange år siden. I dag er det hverdagsmat og man får en kilo kyllingfilet for en hundrelapp. For å få dette til blir tjue kyllinger presset sammen på kvadratmeteren. De fores for å vokse fort og blir så store at beina ikke bærer dem. Sol er det bare i navnet på forpakningen, kyllingen ser den aldri. Og grisen står og hyler fordi de står trangt, har fått bitt av seg halen og får liggesår på betongunderlaget. Skal vi ha en kilo koteletter til 29,90 kan vi ikke tillate grisen verken dagslys eller godgryntende gjørmebad.

Det har gått så langt at fisk ikke er særlig sunt lenger heller, om du ikke har fiska den sjøl. Torsken i frysedisken har vært frossen og tint og frossen og tint flere ganger på sin vei fra Norge til Kina og tilbake igjen. Og det verste av alt er laksen. Den fordums festfisk lever nå på mais og soya – med tilsettingsstoffer for rask vekst og fin farge og jeg vet ikke hva. Stadig flere advarer mot å spise oppdrettslaks, den er rett og slett full av gift. De eneste glade laksene er stort sett eierne av oppdrettsanleggene.

Det meste av mine påstander kan dokumenteres, men ikke denne: Hva om alle tilsetningsstoffene som dyrene fores med å vokse fortere fortsetter å virke i oss når vi spiser dem? Kanskje vi får overutviklede brystpartier, mer sideflesk og høyere vekt av å spise magert kjøtt og ”sunn” fisk? Vi er i alle fall både tjukkere og sykere enn før. Stadig flere er rett og slett allergiske mot naturen – det er da ikke utrolig at det har noe med hva vi får i oss å gjøre? I tillegg har vi blitt et usympatiske syte- og klagefolk som skal ha festmat til hverdags og ikke vil betale særlig for det. Det er skrekkelig uetisk.

Alt er heldigvis ikke svart. Dagens Gjertrud lever ennå på realt sauevis. Hun får tusle i fjellet og spise som hun vil. Det er nok derfor ingenting er bedre enn lammekjøtt. Reinkjøtt skal være noe av det sunneste man kan spise, reinsdyra lever som de alltid har gjort. Og heldigvis finnes det ennå bønder som driver gårdsdrift på en sunn og gammeldags måte, det gjelder bare å finne ut hvem de er.

Det er et stort og viktig budskap jeg bringer i dag – og jeg mener hvert ord. Men jeg møter meg selv i døra så ofte at jeg ser ned hver gang jeg går ut. Magen min ville bli lykkelig om jeg ble vegetarianer, selv ville jeg nok kjedet meg. Men jeg har i alle fall startet i det små med bare å spise egg fra lykkelige høner, og velge økologisk når det er å finne. Og det er jamt slutt med laks på bordet om jeg ikke vet den har levd sitt liv i havet og fått sin fine farge av å spise krill. Resten prøver jeg å finne ut av. Jeg hiver meg på den lille bølgen av forbrukeropprør - og håper den blir til en tsunami!

Her er noen mer opplysende sider:

·        Velg økologisk

·        Grønn hverdag

·        Dyrevennlig hverdag

Folk må skjerpe seg

Normalt er jeg både mild og snill, og bråker ganske lite. Men noen ganger – noen ganger – skal du akte deg.

På vei hjem fra jobb. Sliten, litt uggen liksom – og ærlig talt litt sur. Likevel ikke verre enn at jeg klarte å glede meg over å få sitteplass innerst ved vinduet, til alt overmål i kjøreretningen. Jeg tok fram en bok og hadde ingen planer om å titte opp igjen før etter et par kapitler. Det var dessverre ikke opp til meg.

Ved siden av meg dumpet det en fyr av det slaget som mener en kar har krav på halvannet sete. Selvtilfreds, med armene knyttet over vomma og beina i en nitti graders vinkel fra hoftene. Det ble fullstendig maktpåliggende for meg ikke å være nær denne skapningen. Jeg trykket meg inn mot veggen og brukte nærmest bare halve setet. Det er svært imponerende med tanke på at jeg er av en størrelse som trenger et sete for meg sjøl.

En ulykke kommer sjelden alene. Allerede stasjonen etter kom neste, i form av en dame med ledninger i øra og munnen på vidt gap. Det handlet om et selskap hos noen venner som hadde pusset opp med en fæl tapet. Jeg stirret forbløffet på henne. Skulle det interessere meg hvilken tapet vennene til denne vilt fremmede damen hadde valgt? Likevel fikk jeg vite at den var sort og hvit – med grønne innslag. Selv så hun ut som hun ville valgt rosa tapet med gullstriper. Og naboen hadde klart å spre beina enda litt mer. Hva tror han at han er? Prøver han å imponere? Jeg var nå ursur og kunne ikke holde kjeft lenger. Jeg hveste: Din skrythals! Det eneste som er imponerende er at en mann med så korte bein klarer å ha en meter mellom knærne! Han tok det til seg og forsvant med raske, korte skritt av på neste stasjon. Det gjør ingenting om jeg aldri ser de knærne igjen.

Jeg fikk lest noen linjer før jeg ble involvert i at damen med ledningene opplevde å få dyna dratt av seg i løpet av natten. Om det var en unge eller en hund som var den skyldige var umulig å fastslå ut fra navnet. Jeg skulle ønske det var en rotte. Tankene mine begynte nemlig å bli onde. Og denne, nøytralt sett, pene damen begynte å anta groteske former. Det knallrøde snakketøyet så ut som et åpent sår midt i ansiktet. Infisert. Det var umulig å holde seg lenger og jeg brølte: Kan du ikke klappe sammen den rødmalte truten din et lite øyeblikk i det minste! Men neida. Hun hadde nå begynt å legge ut om noe på et bord bak sofaen, og tegnet opp hele stua si med armene. Det er bare idioter som har et bord bak sofaen. Jeg sa det til henne. Ingen av mine venner ringer meg på T-banen for å fortelle hva de har på bordet. Det er jeg svært takknemlig for.

Unger som hyler i vogna er forstyrrende og litt til å bli gal av, men det er et spetakkel som er forståelig. Havner jeg sammen med en førsteklasse på tur vet jeg at det ikke blir fred til å lese bok. Det er ungers vis å lage bråk, noen ganger er det faktisk fornøyelig å følge med. Tenåringer hviner, de er nærmest programforpliktet. Jeg har heller ikke problemer med at folk snakker sammen mens jeg leser. Dette som bevis på at jeg slettes ikke er urimelig. Men jeg har nulltoleranse for disse mobilenetalene om alskens private forhold, som forpester omgivelsene.

Mannen som satt rett overfor meg hadde jeg ikke fått tid til å irritere meg over ennå. Han satt rolig og kikket ut av vinduet. Det var faktisk et sympatisk utseende på mannen, og han hadde passe avstand mellom knærne. Men den jakka hans skar meg litt i øynene. Selv med blikket ned i boka ble ytterkanten av synsfeltet forstyrret av den skarpe fargen. Men kjære tid, hvem var det som klarte å overbevise deg om at det var en god idé å velge en gul dunjakke, spurte jeg. Kan du ikke holde deg til sort, du som resten av oss?

Jah! Jah! Jah! Ledningsdamen utstøtte korte, bjeffende lyder – etterfulgt av en vulgær latter. Det var tydeligvis en intern greie som skulle være morsom. Det var den ikke.

Alle reiser tar heldigvis slutt en gang, selv de uutholdelige. Hadde den vart litt lenger ville jeg antakelig gjort alvor av tanken som begynte å forme seg: Å røske ledningene ut av ørene hennes, smadre mobilen i gulvet, hoppe frenetisk på den så den aldri mer kunne formidle tanketomt og høylydt skvalder. Og jeg tror mottakeren i den andre enden ville opplevd det som en befrielse.

Å, unnskyld! sa en dame som dultet i meg da jeg ventet på at dørene skulle åpnes og jeg kunne slippe ut av denne fordervede vognen. Jeg snudde meg mot henne og – smilte vennlig som i "det er helt i orden". Og mente det faktisk. Jeg kikket rundt meg – ingen så ut til å ha tatt skade av mine krakilske, innvortes utbrudd.

Men en dag kommer jeg til å bruke utestemme. Folk må sannelig skjerpe seg.