Elendigheten i Groruddalen

Jeg har bodd i Groruddalen i - forbause meg - snart 30 år. Jeg mener derfor at jeg har kompetanse til å mene noe i debatten om den fryktelige utviklingen i min del av dalen.   

Utsynet over Groruddalen er penest på kveldstid.



Ringetablået utenfor oppgangen min har navn fra flere verdensdeler. Det er østeuropeiske konsonanter, tyrkiske ö-er, vietnamesiske ng-er og et knippe arabiske og søramerikanske navn. Og et par rotnorske. Da jeg flyttet hit var det nok noen flere norske navn utenfor døra. Da hadde jeg en nordnorsk, eldre herre ved siden av som ikke gjorde meget vesen av seg. Over gangen bodde en dame som varslet alle naboene den ene gangen hun hadde fest. Jeg merket ikke mer til den festen enn to tomme vinflasker utenfor døra neste dag. Det var tider. Men damen flyttet og den gamle mannen trakk sitt siste sukk - også det i stillhet. Og nå skulle det ta av. 

 

Damen ble erstattet med et nordnorsk par med dilla på oppussing. Det var ikke ørens lyd, og i oppgangen snublet jeg i en stadig større ansamling av bygningsmaterialer og skrot. Etter hvert supplert med stinkende bleieposer. Jeg pleide å ta med posene ut for dem, både som en ren spydighet - og på grunn av min lave brekningsfrekvens. De syntes det var en grei ordning. Jeg tok meg et glass da de fant seg et annet oppussingsobjekt. Jeg håper den stillferdige, russiske damen som bor der nå ikke har flytteplaner.

Branden med knyttnevene, som flyttet inn etter den gamle mannen, videreførte på ingen måte den lydløse tradisjonen i leiligheten. Ut fra sosiolekten å dømme var han født og oppvokst på østkanten av elva, som far hass og og  far hass før det - og han var utstyrt med en stemme som bar. Det første han gjorde var å skaffe seg et surroundanlegg som jeg fikk like mye glede av som ham. Jeg var riktignok ikke så glad for det, men ryktet hans hadde gått foran ham - jeg fant det best å leve med et vibrerende gulv. Og høylydte rap - det er nemlig veldig lydt i Groruddalen. Jeg oppdaget også at bråkmakere ikke nødvendigvis har større toleranse for bråk enn andre. Han oppdro borettslaget fra sin balkong i fjerde etasje - og måtte både bruke utestemme og tydelig tegnspråk for å overdøve surrounden i bakgrunnen. Men det var ikke før han fikk seg kjæreste at hver dag ble en fest. Gjerne til klokken fire om morgenen. Bare den som har våknet midt på natta for å finne seg selv sittende i senga, med oppsperrede øyne og rommet fylt med "Hei Micke, Micke hei, Micke du er helt okey", vet hva jeg snakker om. Det ble å hikke Hei Micke! resten av dagen. Heldigvis bestemte de seg for å ta med seg  ropinga, kranglinga og skrikinga - og de mer unevnelige lydene - til en større leilighet i et annet nabolag. Med den nordafrikanske familien som flyttet inn etter ham, fulgte en gudommelig stillhet. Jeg skal gjøre hva jeg kan for at de skal bli.

Det er ikke få muslimer som bor i mitt nærområde. Noen av dem feirer jul, noen av dem tusler tur med hunden sin, noen sitter faktisk i kassa på butikken med nisselue på i desember, noen har hijab og noen lar håret flagre. Jeg har aldri hørt noen av dem protestere på verken juleverksted eller pepperkaker. En kveld jeg skulle i butikken en tur møtte jeg riktignok en kar i full mundur rett utenfor blokka, med ekstremistskjegg og matchende kortbukse. Et par skritt bak snublet kona hans i en sekk med hull til øynene. Dette er en outfit jeg ikke ser ofte i området, og det har ærlig talt ikke vært et savn. Da han skrådde mot meg må jeg innrømme at jeg tenkte mer på død over de vantro enn det jeg fikk; et strålende smil og hjertelige takksigelser for at jeg forklarte veien til 9 A. Jeg vet ikke om kona hans smilte. Lett fortumlet i mine fordommer fortsatte jeg min ferd. På vei hjem traff jeg jammen mannen igjen, alene denne gangen. "Nei, men hei igjen! Du, nå skulle jeg gjerne vite veien til T-banen". Og som takk for pekingen fikk jeg med meg bare gode ønsker for fredagskvelden og de nærmeste par dagene.

Jeg tror nok ikke min nye bestevenn og jeg ville komme til enighet i en politisk diskusjon. Like lite som det store flertallet av mine muslimske naboer deler hans verdensbilde. En av dem har i bestemte ordelag fortalt meg hva han mener vi bør finne oss i av ekstreme muslimer: Ingen verdens ting - og ikke en gang det.


Men alt er ikke rosenrødt. Etter den fredelige iraneren i blokka ovenfor, flytta en ung jente inn. Hun plager meg riktignok ikke mye, men jeg kunne nok ønske hun hadde flere hemninger når det kommer til nachspiel på verandaen. Og i sommer flytta det inn en svært sosial trønderfamilie i samme blokk. De liker å le av ingenting. Hele dagen. På terrassen. Hver gang noen av dem sier noe ler alle en halvhjerta latter. "Kakskiv". "Hahaha". Heldigvis kom høsten brått og de lukket døra. Jeg er jo som kjent ikke lett å irritere. Jeg kan til og med glede meg over en real latterkrampe - men folk må slutte å le bare for moro skyld. Fortsetter det slik til våren så kan det komme til å hagle kinaputter fra oven. Selv er jeg en drømmenabo som går på tøfler og har lav bass på TVen. Og mine irritasjoner går bare ut over meg selv. (Mira - som mener hun er ansatt som vakthund - får snakke for seg selv).

Ulvemåne over dalen.

Livet på Lindeberg er for det meste veldig bra. Området er rolig, og det er bare mørkeredselen min som gjør det litt skummelt å gå ute på kvelden. Det ser ut til at stadig flere oppdager at det er et bra sted å vokse opp. Både folk med lyse og mørke lugger, som representerer ulike samfunnslag og all verdens yrkesgrupper. Jeg har ikke merket meg noen konflikter av den grunn, og jeg tror de fleste vil ha seg frabedt alle elendighetsbeskrivelsene.

Hundre meter fra døra har jeg den store skogen, med tusen turløyper og muligheten til å møte både elg og rådyr - og den nyeste naboen, ulven. At jeg fabler om å flytte herfra har ikke noe med naboskapet å gjøre. Det handler om en drøm om å bo mer sentralt, og kanskje ha en gipsrosett i taket. For selv om jeg kan si mye bra om å bo i Groruddalen, er det ikke til å stikke under stol at dalen har en skrikende mangel på gipsrosetter.

Mitt elendige liv

Jeg har alltid vært et kvinnemenneske med et stort, uforløst potensiale. Noen vil kalle det svært mange forbedringspunkter. Etter at jeg kom på Facebook har de blitt både tydeligere og flere.


Mot jul er forbedringspunktene ekstra tydelige. Den ene etter den andre legger ut dokumentasjon på de lekreste kaker bakt, fleirfoldige i tallet. "Nå kan jula bare komme!" er den mest brukte frasen på Facebook i desember. Jeg skal nok også bake til jul, tenker jeg. Bare ikke i dag. Og endelig, hele to dager før julaften, har jeg faktisk klart å brenne noen mandler og er fornøyd med stigningen i juleformen. Da kan du banne på at det er en jævel som har kokt syltelabber og bakt brød av krafta. Nå kan jula bare komme! Og jeg vet ikke en gang hva en syltelabb brukes til.
På ett punkt slår jeg alle verdensmestre: Jeg kaster ikke kakene i januar, jeg spiser opp hver søte smule. Når jeg nå sitter her i januar, og kjenner at selv mageskinnet har blitt for stramt, så har jeg i alle fall ikke julebakst som nyttårsforsett. Jeg er litt i tvil om syltelabbene også.

Juletrærne på Facebook er oftest trendy pyntet i helhvitt. I min stue var det bare en skjevvokst kaktus å pynte. Jeg lot den stråle i sin egen fordums skjønnhet. Jeg kunne alltids dokumentert en - etter egen målestokk - hyggelig borddekorasjon med granbar og lys. Og det med granbar som jeg selv har hentet i skogen. Nå bor jeg riktignok ved skogen og trengte bare gå tre meter fra parkeringsplassen for å finne dette baret, men utkanten av skogen er også skog. Min beskjedne dekorasjon ville imidlertid neppe gjort seg på Facebook sammen med bildene av "samplantinger" av julestjerner og sjømannens trøst - pyntet med kongler, gullspray og smånisser. Jeg kommer aldri til å forstå behovet for å pynte blomster, og dessuten så synes jeg samplanting er et skrekkelig ord. Jeg kommer ikke til å forløse noe som helst potensiale på dette området heller.

Romjulsdagene er det egentlig ikke så stor forskjell på folk. Det er ingen som legger ut bilder av at de sløver foran TVen, så da regner jeg med at det er det de gjør. Så blir det nyttårsaften og på ettermiddagen ligger man kanskje halvsløv på sofaen og glaner i taket, mens en kjenner i hele kroppen at det har vært jul. Men en får vel får vel reise seg og rydde litt til kvelden. Ganske snart. Som adspredelse for de slitsomme tankene tar man kanskje en tur innom Facebook, og pling! Der står det altså noen klar med en svær kalkun som skal i ovnen, og er ferdig med årets siste treningsøkt og nå kan gjestene bare komme. Nå var jeg riktignok ferdig med årets siste treningsøkt i god tid før jul, faktisk allerede tidlig på året. Ett eller annet år. Og det fattigslige kalkunbrystet til kvelden har jeg ikke ofret en tanke. Det er jo tross alt ikke lenge siden frokost.

Det beste med jula og mange fridager er å være lenge oppe. Hele natta hvis jeg vil. Og sove til en tilslutt våkner av seg selv. Så gjelder det å ligge stille og titte ut på tretoppene for å finne en figur. Den bustete og blide ulven i toppen av ei furu ble borte etter at fellingsglade naboer gikk amok i fjor, men jeg har ennå ikke gitt opp å finne en ny. Jeg er for så vidt vant til at folk har pusset opp hele stuen på Facebook før jeg står opp i helgene, og velsigne dem. Jeg lever egentlig greit med det. Men da min biologiske klokke ristet meg forsiktig i skuldra klokka halv ett  første nyttårsdag og jeg med plirende øyne oppdager at folk var ferdig med årets første skitur for tre timer siden, da verket det litt i elendigheta. Og dette er de samme folkene som hadde gjester i går. Hvordan er det folk fester for tiden?

Jeg måtte rett og slett ligge en stund å tenke på dette. Kommer jeg noen gang til å bli et skikkelig menneske? Det eneste nyttårsforsettet jeg noen gang har klart å holde var det om å drikke mer champagne. Jeg er ikke i stand til å holde ord når jeg gir løfter til meg selv, og tross alle gode forsetter så fortsetter jeg bare. Derfor skal jeg heller ikke i år gå ned ti kilo. I hemmelighet skal jeg riktignok prøve å gå ned tjue. Jeg vurderer seriøst å skaffe meg en slik ellipsemaskin og stå opp et kvarter tidligere hver morgen og tråkke meg svett før frokost. Jeg tror en slik maskin kan bli et dekorativt element i stua, det er bare å dekorere den med blomsteroppsatser eller en pen duk de få halvtimene den ikke er i bruk. Og om et år kan jula bare komme, jeg skal ta den i mot veltrent og spenstig og kan ta bilde av meg selv foran speilet med trutmunn og spillende muskler. Men jeg kommer ikke til å legge det på Facebook, du får bare ta mitt ord for det.