Elendigheten i Groruddalen

Jeg har bodd i Groruddalen i - forbause meg - snart 30 år. Jeg mener derfor at jeg har kompetanse til å mene noe i debatten om den fryktelige utviklingen i min del av dalen.   

Utsynet over Groruddalen er penest på kveldstid.



Ringetablået utenfor oppgangen min har navn fra flere verdensdeler. Det er østeuropeiske konsonanter, tyrkiske ö-er, vietnamesiske ng-er og et knippe arabiske og søramerikanske navn. Og et par rotnorske. Da jeg flyttet hit var det nok noen flere norske navn utenfor døra. Da hadde jeg en nordnorsk, eldre herre ved siden av som ikke gjorde meget vesen av seg. Over gangen bodde en dame som varslet alle naboene den ene gangen hun hadde fest. Jeg merket ikke mer til den festen enn to tomme vinflasker utenfor døra neste dag. Det var tider. Men damen flyttet og den gamle mannen trakk sitt siste sukk - også det i stillhet. Og nå skulle det ta av. 

 

Damen ble erstattet med et nordnorsk par med dilla på oppussing. Det var ikke ørens lyd, og i oppgangen snublet jeg i en stadig større ansamling av bygningsmaterialer og skrot. Etter hvert supplert med stinkende bleieposer. Jeg pleide å ta med posene ut for dem, både som en ren spydighet - og på grunn av min lave brekningsfrekvens. De syntes det var en grei ordning. Jeg tok meg et glass da de fant seg et annet oppussingsobjekt. Jeg håper den stillferdige, russiske damen som bor der nå ikke har flytteplaner.

Branden med knyttnevene, som flyttet inn etter den gamle mannen, videreførte på ingen måte den lydløse tradisjonen i leiligheten. Ut fra sosiolekten å dømme var han født og oppvokst på østkanten av elva, som far hass og og  far hass før det - og han var utstyrt med en stemme som bar. Det første han gjorde var å skaffe seg et surroundanlegg som jeg fikk like mye glede av som ham. Jeg var riktignok ikke så glad for det, men ryktet hans hadde gått foran ham - jeg fant det best å leve med et vibrerende gulv. Og høylydte rap - det er nemlig veldig lydt i Groruddalen. Jeg oppdaget også at bråkmakere ikke nødvendigvis har større toleranse for bråk enn andre. Han oppdro borettslaget fra sin balkong i fjerde etasje - og måtte både bruke utestemme og tydelig tegnspråk for å overdøve surrounden i bakgrunnen. Men det var ikke før han fikk seg kjæreste at hver dag ble en fest. Gjerne til klokken fire om morgenen. Bare den som har våknet midt på natta for å finne seg selv sittende i senga, med oppsperrede øyne og rommet fylt med "Hei Micke, Micke hei, Micke du er helt okey", vet hva jeg snakker om. Det ble å hikke Hei Micke! resten av dagen. Heldigvis bestemte de seg for å ta med seg  ropinga, kranglinga og skrikinga - og de mer unevnelige lydene - til en større leilighet i et annet nabolag. Med den nordafrikanske familien som flyttet inn etter ham, fulgte en gudommelig stillhet. Jeg skal gjøre hva jeg kan for at de skal bli.

Det er ikke få muslimer som bor i mitt nærområde. Noen av dem feirer jul, noen av dem tusler tur med hunden sin, noen sitter faktisk i kassa på butikken med nisselue på i desember, noen har hijab og noen lar håret flagre. Jeg har aldri hørt noen av dem protestere på verken juleverksted eller pepperkaker. En kveld jeg skulle i butikken en tur møtte jeg riktignok en kar i full mundur rett utenfor blokka, med ekstremistskjegg og matchende kortbukse. Et par skritt bak snublet kona hans i en sekk med hull til øynene. Dette er en outfit jeg ikke ser ofte i området, og det har ærlig talt ikke vært et savn. Da han skrådde mot meg må jeg innrømme at jeg tenkte mer på død over de vantro enn det jeg fikk; et strålende smil og hjertelige takksigelser for at jeg forklarte veien til 9 A. Jeg vet ikke om kona hans smilte. Lett fortumlet i mine fordommer fortsatte jeg min ferd. På vei hjem traff jeg jammen mannen igjen, alene denne gangen. "Nei, men hei igjen! Du, nå skulle jeg gjerne vite veien til T-banen". Og som takk for pekingen fikk jeg med meg bare gode ønsker for fredagskvelden og de nærmeste par dagene.

Jeg tror nok ikke min nye bestevenn og jeg ville komme til enighet i en politisk diskusjon. Like lite som det store flertallet av mine muslimske naboer deler hans verdensbilde. En av dem har i bestemte ordelag fortalt meg hva han mener vi bør finne oss i av ekstreme muslimer: Ingen verdens ting - og ikke en gang det.


Men alt er ikke rosenrødt. Etter den fredelige iraneren i blokka ovenfor, flytta en ung jente inn. Hun plager meg riktignok ikke mye, men jeg kunne nok ønske hun hadde flere hemninger når det kommer til nachspiel på verandaen. Og i sommer flytta det inn en svært sosial trønderfamilie i samme blokk. De liker å le av ingenting. Hele dagen. På terrassen. Hver gang noen av dem sier noe ler alle en halvhjerta latter. "Kakskiv". "Hahaha". Heldigvis kom høsten brått og de lukket døra. Jeg er jo som kjent ikke lett å irritere. Jeg kan til og med glede meg over en real latterkrampe - men folk må slutte å le bare for moro skyld. Fortsetter det slik til våren så kan det komme til å hagle kinaputter fra oven. Selv er jeg en drømmenabo som går på tøfler og har lav bass på TVen. Og mine irritasjoner går bare ut over meg selv. (Mira - som mener hun er ansatt som vakthund - får snakke for seg selv).

Ulvemåne over dalen.

Livet på Lindeberg er for det meste veldig bra. Området er rolig, og det er bare mørkeredselen min som gjør det litt skummelt å gå ute på kvelden. Det ser ut til at stadig flere oppdager at det er et bra sted å vokse opp. Både folk med lyse og mørke lugger, som representerer ulike samfunnslag og all verdens yrkesgrupper. Jeg har ikke merket meg noen konflikter av den grunn, og jeg tror de fleste vil ha seg frabedt alle elendighetsbeskrivelsene.

Hundre meter fra døra har jeg den store skogen, med tusen turløyper og muligheten til å møte både elg og rådyr - og den nyeste naboen, ulven. At jeg fabler om å flytte herfra har ikke noe med naboskapet å gjøre. Det handler om en drøm om å bo mer sentralt, og kanskje ha en gipsrosett i taket. For selv om jeg kan si mye bra om å bo i Groruddalen, er det ikke til å stikke under stol at dalen har en skrikende mangel på gipsrosetter.