Miramemori

Mira med den varme, myke pelsen - hvor folk kunne bore inn nesa si og hviske hemmeligheter. Mira som luktet så ubegripelig godt. Som om hun tok en daglig dusj i en mild parfyme. Mira som var så glad med hele kroppen. Mira som var så fryktelig pen, og hadde så myke fløyelsører. Ører som kunne uttrykke all slags sinnsstemninger.

Tullemira. Tøysemira.

Mira som hadde humor - og kunne være en  fjasekopp. Mira som kom farende med filla si og ville sloss. Mira som sparka ertent ut med bakbeina når hun stakk av med en pinne, og ingen kunne ta henne igjen. Mira som elsket gjemmelek.

Mira som var så glad i folka sine.

Kosemira. Mira som hoppet opp på fanget og ga mora si en bamseklem. Og som likte å bli dratt litt i de myke fløyelsørene. Mira som hadde en fast meditasjonsstund over et bein hver kveld. Mira som laget seg hule når hun skulle sove.

Mira som ble så flau når mora dansa i stua. Mora som ble så flau når Mira sjefa ute.
Mira som mente folk fikk oppføre seg ordentlig og holde fred med hverandre, og som ikke var redd for å si fra når det gikk for vidt. Mira som knurra til Siv Jensen.

Raremira. Særemira. Stabukken.

Mira som hang i buksebeinet til mora si de første to årene, og syntes det var stas å dra i skolisser. Mira som kunne løpe så fort og hoppe så høyt. Mira som likte å sole seg, og som alltid klarte å finne en solflekk. Mira som hata regnvær.

Mira som elsket Sommarøya - men som hata å reise dit. Mira som kunne synge firstemt på fly og i båt. Men som var verdens tøffeste straks hun hadde beina på landejorda igjen.

Mira som hygget seg på hytta si, og unnet seg en musejakt - selv når helsa skranta. Mira som kunne stå i evigheter og stirre ned i et jordrottehull.

Mira som hata fluer, men som var grei mot fugler.

Latemira. Dynedyret. Mira som likte å ligge og dra seg, og som varma leggen til mora si om natta.

Mira som var så flink til å trøste. Med de myke fløyelsørene sine.

Mira som elsket biff og torsk, og franske oster.

Kloke, smarte Mira. Mira som kunne så mange kunster - men som etter hvert ble forbanna hvis hun måtte spille død for å få seg en godbit. Mira som lærte enkelte av folka sine kunster også, som at når hun trykket med labben bak på leggen så skulle det komme godbit.

Berre ein hund? Å, nei. Det var en venn også, en som hørte til her. Vi som kjente hverandre så godt. Alle små beskjeder som vi bare kunne mumle, og som Mira straks forsto. Og det rare språket - med de merkeligste bøyninger og de rareste ord - som bare Mira og folka hennes kunne. Et språk som mora nå bare kan gå og mumle for seg selv, det er ingen lenger som logrer og er enig.

Miramora. Biskeberta. Fjompa si. Mora sin beste venn. 

 

"Voff", sier mora hver gang det ringer på døra. For det hører med, og ingen andre sier det lenger. Mira måtte hvile seg nå - og vi andre må passe på oss selv.

Ingen tass-tass-tass over gulvet. Ingen som ønsker mora så inderlig hjertelig, veldig, veldig velkommen hjem. Huset er så stille og tomt at det nesten ljomer i veggene. Og alt er blitt kjedeligere. Leggen er kald om natta, og kinnet er vått.

Men det går heldigvis ikke an å huske Mira si uten å smile. For det var elleve glade år. Og vi glemmer aldri Mira - og de myke fløyelsørene hennes.

 

Åndssvak TV-titting

Jeg har vært syk en hel uke til ende. Det har ikke gjort meg godt - ikke i kropp, og langt mindre i sjel. Skal jeg tvinges til å dra noe positivt ut av elendigheta, så må det være erkjennelsen av at det er viktig å planlegge pensjonisttilværelsen. For hvis man setter sin lit til TV på dagtid blir ånden raskt svak.


Etter et par dager som besto av vekselvis soving på sofa og hundelufting - det er elendig planlegging å legge seg syk når man har hund! - var det behov for et tredje element. Det ble TV. Ski-VM? Neivettuhva. Kokkekonkurranse? Næh. Og herregud så mange drepende kjedelige amerikanske komedier som finnes!

Jeg faller sammen og tilstår; jeg har satt meg inn i Det moderne Amerikas aandsliv. Filmversjonen. Hverdagslivet til både svenske og the real american housewifes har vært min åndelige føde i flere arbeidsdager. Dette selvsagt med et ironisk og lett nedlatende blikk, i alle fall i utgangspunktet. Men det er sørgelig å innse hvor lett jeg lot meg dra inn i neste episode. For hva vil Yolanda si når hun får høre at Lisa har sagt at hun tror hun er innbilt syk? Enda hun faktisk har silikonlekkasje helt opp til halsen. (Jeg vet ikke om de sjekket høyere opp). Og hvordan foregår oppgjøret med hun mørke som fornærmet hun blonde under coctailpartyet i går? Dette er damer som er lette å fornærme, og når de først har fått til et uttrykk i de avstivede ansiktene så sitter det i ganske lenge. For så vidt praktisk, for samme gapende trut kan brukes både når man er sjokkert, fornærmet eller vil le vulgært. Uttrykk det er bruk for ustanselig. Selv med en halvkilos fyll i leppene er det faktisk mulig å slenge ut en imponerende mengde ondsinnet sladder, detaljer om sin manns seksuelle evner og giftige kommentarer - i et eneste kvernende kjør. Å si noe klokt eller snilt er imidlertid slike lepper ikke laget for.

Hva er seertallene på disse programmene? Det må være syke folk som kaster bort tida på slikt. (Jeg hører det singler i glass nu).

Mest fasinerende av alt er at dette virkelig er hverdagen til noen av de kondisjonerte over there. Å være hard working er å finne den rette assistenten til å ta ansvar for garderoben. Det er lepper som skal fylles, hud og hår å stelle og en ubegripelig mengde stygge sko til titusenvis av kroner å shoppe. Og all planleggingen! Når mannen din skal til Del Mar og du skal på fest i Hamtons - hvem skal bruke det store og hvem skal nøye seg med det "lille" privatflyet?

Åndståka ligger tykt over stua mens mor glaner på idiot-TV. NRK får ta litt av skylda som tror at folk trenger all denne evinnelige sporten. De viser riktignok et program på sin andre kanal om Erik Dammann, og jeg forsøker oppriktig å følge med - men ånden er like slapp som kjødet. Jeg zapper tilbake til TV3. Trenger verden dette samfunnslaget? De stiller i alle fall ikke seg selv et eneste spørsmål om hva de egentlig bidrar med. Eller om det er noen rettferdighet i at noen skal vase rundt i et flere tusen kvadratmeters hus, med en velkledd hund på armen - mens andre mennesker sover på gata i samme by?

I mitt eget åndelige mørke er det tegn til lysning. Jeg har frisknet til og kjenner at jeg er litt takknemlig for å forsørge meg selv på en enkel statslønn. Jeg tror ikke at jeg i lengden ville trives med å bruke dagen på å shoppe dyre dusker til å henge på skapdørene.

Som sagt er det dårlig planlegging å legge seg syk når man har hund. Å legge seg syk når man har hund som har løpetid er direkte talentløst. Det er et evig mas om å gå ut - og jeg tror knapt jeg noensinne har hatt mindre lyst til å gå på mannfolkjakt. Men jeg bør vel likevel være litt takknemlig for den ulende løpstikka under bordet. Hadde hun ikke dratt meg ut av galskapen i tide og utide, kunne jeg risikert å komme trampende inn på jobb på mandag og hvine: Oh my gååååd! You look fabulous! Kiss kiss! I love you all! Tvi vøre.