Mat med samvittighet

Jeg har som mål en gang å få se vårens kuslepp med eget øye. Så langt har jeg bare sett ellevill kudans, kugalopp og frydefulle raut på TV.  Det sørgelige er at stadig færre kuer får oppleve dette, det synes jeg er verdt et forbrukeropprør.

Eksempel på kuslepp

Jeg vet ikke mye om fjøsdrift, selv om jeg er av fiskerbondeslekt og har hatt en sau som het Gjertrud. Mitt eneste minne av Gjertrud er imidlertid synet av skinnet hennes som hang til tørk over en bjelke da jeg kom stabbende inn i fjøset. Dagen før hadde hun hatt det på seg. Jeg lurer på om den nedlagte fjøsdriften rett og slett er mitt første minne av alle. Gjertrud levde i alle fall som en lykkelig og flekkete sau, med fritt beite og utsikt over storhavet. Hun ble nok en smakfull og økologisk søndagsmiddag.  I dag blir økologisk mat blir sett på som litt sært, selv om altså den generasjonen jeg tilhører faktisk har hatt en fullstendig økologisk oppvekst.

Kyr tror jeg ikke vi hadde. Det var en som het Lydia, men det var visst en hest. Hvis vi hadde kyr så vet jeg i alle fall at de levde som kuene i Tine-reklamen fra Lofoten, som tusler i fjæra og synes det e reine terapien å se på bølgan. Men der blir vi lurt. Jeg har lest at de fleste kyr står i en trang bås hele året og lever som melkemaskiner, uten plass til å bevege seg. De lever av kraftfor som inneholder medisiner for alle plagene de pådrar seg av å stå stille døgnet rundt. Et møte med en fyrrig okse er bare en fjern drøm, jeg tror han nærmest helt og holdent er erstattet av en langarmet veterinær. Det er ikke mye til liv, og det varer heller ikke så lenge som før. Den dagen de ikke klarer å levere nok melk lenger så er det i slaktebilen med seg.

Facebook er full av bilder av artige kjæledyr og av kattepuser med kloke visdomsord til. Folk flest er glad i dyr og det er iltre innlegg mot vanskjøtsel og mishandling av hund og katt. Det er helt på sin plass. Men jeg er for å utvide raseriet til også å gjelde velferden til de dyrene vi eter. Ei ku bør få vase på enga om sommeren, ete saftig gras og hoppe rundt og være ei tulleku når den er i det humøret. Jeg har selv møtt ei rampeku og vet at de finnes. Vi burde insistere på at biffen eller kjøttdeigen vi spiser skal komme fra ei gladku, selv om det koster litt ekstra. Og om man ikke skulle bry seg om kulykke, så burde man i alle fall bry seg om at kjøtt fra ei ku som har bevegd seg og levd på gress gir et både bedre og sunnere kjøtt.

Men det er dyr som har det verre enn kua. Kylling var noe man kunne unne seg en sjelden gang for ikke mange år siden. I dag er det hverdagsmat og man får en kilo kyllingfilet for en hundrelapp. For å få dette til blir tjue kyllinger presset sammen på kvadratmeteren. De fores for å vokse fort og blir så store at beina ikke bærer dem. Sol er det bare i navnet på forpakningen, kyllingen ser den aldri. Og grisen står og hyler fordi de står trangt, har fått bitt av seg halen og får liggesår på betongunderlaget. Skal vi ha en kilo koteletter til 29,90 kan vi ikke tillate grisen verken dagslys eller godgryntende gjørmebad.

Det har gått så langt at fisk ikke er særlig sunt lenger heller, om du ikke har fiska den sjøl. Torsken i frysedisken har vært frossen og tint og frossen og tint flere ganger på sin vei fra Norge til Kina og tilbake igjen. Og det verste av alt er laksen. Den fordums festfisk lever nå på mais og soya – med tilsettingsstoffer for rask vekst og fin farge og jeg vet ikke hva. Stadig flere advarer mot å spise oppdrettslaks, den er rett og slett full av gift. De eneste glade laksene er stort sett eierne av oppdrettsanleggene.

Det meste av mine påstander kan dokumenteres, men ikke denne: Hva om alle tilsetningsstoffene som dyrene fores med å vokse fortere fortsetter å virke i oss når vi spiser dem? Kanskje vi får overutviklede brystpartier, mer sideflesk og høyere vekt av å spise magert kjøtt og ”sunn” fisk? Vi er i alle fall både tjukkere og sykere enn før. Stadig flere er rett og slett allergiske mot naturen – det er da ikke utrolig at det har noe med hva vi får i oss å gjøre? I tillegg har vi blitt et usympatiske syte- og klagefolk som skal ha festmat til hverdags og ikke vil betale særlig for det. Det er skrekkelig uetisk.

Alt er heldigvis ikke svart. Dagens Gjertrud lever ennå på realt sauevis. Hun får tusle i fjellet og spise som hun vil. Det er nok derfor ingenting er bedre enn lammekjøtt. Reinkjøtt skal være noe av det sunneste man kan spise, reinsdyra lever som de alltid har gjort. Og heldigvis finnes det ennå bønder som driver gårdsdrift på en sunn og gammeldags måte, det gjelder bare å finne ut hvem de er.

Det er et stort og viktig budskap jeg bringer i dag – og jeg mener hvert ord. Men jeg møter meg selv i døra så ofte at jeg ser ned hver gang jeg går ut. Magen min ville bli lykkelig om jeg ble vegetarianer, selv ville jeg nok kjedet meg. Men jeg har i alle fall startet i det små med bare å spise egg fra lykkelige høner, og velge økologisk når det er å finne. Og det er jamt slutt med laks på bordet om jeg ikke vet den har levd sitt liv i havet og fått sin fine farge av å spise krill. Resten prøver jeg å finne ut av. Jeg hiver meg på den lille bølgen av forbrukeropprør - og håper den blir til en tsunami!

Her er noen mer opplysende sider:

·        Velg økologisk

·        Grønn hverdag

·        Dyrevennlig hverdag