Etter et par dager som besto av vekselvis soving på sofa og hundelufting - det er elendig planlegging å legge seg syk når man har hund! - var det behov for et tredje element. Det ble TV. Ski-VM? Neivettuhva. Kokkekonkurranse? Næh. Og herregud så mange drepende kjedelige amerikanske komedier som finnes!
Jeg faller sammen og tilstår; jeg har satt meg inn i Det moderne Amerikas aandsliv. Filmversjonen. Hverdagslivet til både svenske og the real american housewifes har vært min åndelige føde i flere arbeidsdager. Dette selvsagt med et ironisk og lett nedlatende blikk, i alle fall i utgangspunktet. Men det er sørgelig å innse hvor lett jeg lot meg dra inn i neste episode. For hva vil Yolanda si når hun får høre at Lisa har sagt at hun tror hun er innbilt syk? Enda hun faktisk har silikonlekkasje helt opp til halsen. (Jeg vet ikke om de sjekket høyere opp). Og hvordan foregår oppgjøret med hun mørke som fornærmet hun blonde under coctailpartyet i går? Dette er damer som er lette å fornærme, og når de først har fått til et uttrykk i de avstivede ansiktene så sitter det i ganske lenge. For så vidt praktisk, for samme gapende trut kan brukes både når man er sjokkert, fornærmet eller vil le vulgært. Uttrykk det er bruk for ustanselig. Selv med en halvkilos fyll i leppene er det faktisk mulig å slenge ut en imponerende mengde ondsinnet sladder, detaljer om sin manns seksuelle evner og giftige kommentarer - i et eneste kvernende kjør. Å si noe klokt eller snilt er imidlertid slike lepper ikke laget for.
Hva er seertallene på disse programmene? Det må være syke folk som kaster bort tida på slikt. (Jeg hører det singler i glass nu).
Mest fasinerende av alt er at dette virkelig er hverdagen til noen av de kondisjonerte over there. Å være hard working er å finne den rette assistenten til å ta ansvar for garderoben. Det er lepper som skal fylles, hud og hår å stelle og en ubegripelig mengde stygge sko til titusenvis av kroner å shoppe. Og all planleggingen! Når mannen din skal til Del Mar og du skal på fest i Hamtons - hvem skal bruke det store og hvem skal nøye seg med det "lille" privatflyet?
Åndståka ligger tykt over stua mens mor glaner på idiot-TV. NRK får ta litt av skylda som tror at folk trenger all denne evinnelige sporten. De viser riktignok et program på sin andre kanal om Erik Dammann, og jeg forsøker oppriktig å følge med - men ånden er like slapp som kjødet. Jeg zapper tilbake til TV3. Trenger verden dette samfunnslaget? De stiller i alle fall ikke seg selv et eneste spørsmål om hva de egentlig bidrar med. Eller om det er noen rettferdighet i at noen skal vase rundt i et flere tusen kvadratmeters hus, med en velkledd hund på armen - mens andre mennesker sover på gata i samme by?
I mitt eget åndelige mørke er det tegn til lysning. Jeg har frisknet til og kjenner at jeg er litt takknemlig for å forsørge meg selv på en enkel statslønn. Jeg tror ikke at jeg i lengden ville trives med å bruke dagen på å shoppe dyre dusker til å henge på skapdørene.
Som sagt er det dårlig planlegging å legge seg syk når man har hund. Å legge seg syk når man har hund som har løpetid er direkte talentløst. Det er et evig mas om å gå ut - og jeg tror knapt jeg noensinne har hatt mindre lyst til å gå på mannfolkjakt. Men jeg bør vel likevel være litt takknemlig for den ulende løpstikka under bordet. Hadde hun ikke dratt meg ut av galskapen i tide og utide, kunne jeg risikert å komme trampende inn på jobb på mandag og hvine: Oh my gååååd! You look fabulous! Kiss kiss! I love you all! Tvi vøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar