Miramemori

Mira med den varme, myke pelsen - hvor folk kunne bore inn nesa si og hviske hemmeligheter. Mira som luktet så ubegripelig godt. Som om hun tok en daglig dusj i en mild parfyme. Mira som var så glad med hele kroppen. Mira som var så fryktelig pen, og hadde så myke fløyelsører. Ører som kunne uttrykke all slags sinnsstemninger.

Tullemira. Tøysemira.

Mira som hadde humor - og kunne være en  fjasekopp. Mira som kom farende med filla si og ville sloss. Mira som sparka ertent ut med bakbeina når hun stakk av med en pinne, og ingen kunne ta henne igjen. Mira som elsket gjemmelek.

Mira som var så glad i folka sine.

Kosemira. Mira som hoppet opp på fanget og ga mora si en bamseklem. Og som likte å bli dratt litt i de myke fløyelsørene. Mira som hadde en fast meditasjonsstund over et bein hver kveld. Mira som laget seg hule når hun skulle sove.

Mira som ble så flau når mora dansa i stua. Mora som ble så flau når Mira sjefa ute.
Mira som mente folk fikk oppføre seg ordentlig og holde fred med hverandre, og som ikke var redd for å si fra når det gikk for vidt. Mira som knurra til Siv Jensen.

Raremira. Særemira. Stabukken.

Mira som hang i buksebeinet til mora si de første to årene, og syntes det var stas å dra i skolisser. Mira som kunne løpe så fort og hoppe så høyt. Mira som likte å sole seg, og som alltid klarte å finne en solflekk. Mira som hata regnvær.

Mira som elsket Sommarøya - men som hata å reise dit. Mira som kunne synge firstemt på fly og i båt. Men som var verdens tøffeste straks hun hadde beina på landejorda igjen.

Mira som hygget seg på hytta si, og unnet seg en musejakt - selv når helsa skranta. Mira som kunne stå i evigheter og stirre ned i et jordrottehull.

Mira som hata fluer, men som var grei mot fugler.

Latemira. Dynedyret. Mira som likte å ligge og dra seg, og som varma leggen til mora si om natta.

Mira som var så flink til å trøste. Med de myke fløyelsørene sine.

Mira som elsket biff og torsk, og franske oster.

Kloke, smarte Mira. Mira som kunne så mange kunster - men som etter hvert ble forbanna hvis hun måtte spille død for å få seg en godbit. Mira som lærte enkelte av folka sine kunster også, som at når hun trykket med labben bak på leggen så skulle det komme godbit.

Berre ein hund? Å, nei. Det var en venn også, en som hørte til her. Vi som kjente hverandre så godt. Alle små beskjeder som vi bare kunne mumle, og som Mira straks forsto. Og det rare språket - med de merkeligste bøyninger og de rareste ord - som bare Mira og folka hennes kunne. Et språk som mora nå bare kan gå og mumle for seg selv, det er ingen lenger som logrer og er enig.

Miramora. Biskeberta. Fjompa si. Mora sin beste venn. 

 

"Voff", sier mora hver gang det ringer på døra. For det hører med, og ingen andre sier det lenger. Mira måtte hvile seg nå - og vi andre må passe på oss selv.

Ingen tass-tass-tass over gulvet. Ingen som ønsker mora så inderlig hjertelig, veldig, veldig velkommen hjem. Huset er så stille og tomt at det nesten ljomer i veggene. Og alt er blitt kjedeligere. Leggen er kald om natta, og kinnet er vått.

Men det går heldigvis ikke an å huske Mira si uten å smile. For det var elleve glade år. Og vi glemmer aldri Mira - og de myke fløyelsørene hennes.