Mitt elendige liv

Jeg har alltid vært et kvinnemenneske med et stort, uforløst potensiale. Noen vil kalle det svært mange forbedringspunkter. Etter at jeg kom på Facebook har de blitt både tydeligere og flere.


Mot jul er forbedringspunktene ekstra tydelige. Den ene etter den andre legger ut dokumentasjon på de lekreste kaker bakt, fleirfoldige i tallet. "Nå kan jula bare komme!" er den mest brukte frasen på Facebook i desember. Jeg skal nok også bake til jul, tenker jeg. Bare ikke i dag. Og endelig, hele to dager før julaften, har jeg faktisk klart å brenne noen mandler og er fornøyd med stigningen i juleformen. Da kan du banne på at det er en jævel som har kokt syltelabber og bakt brød av krafta. Nå kan jula bare komme! Og jeg vet ikke en gang hva en syltelabb brukes til.
På ett punkt slår jeg alle verdensmestre: Jeg kaster ikke kakene i januar, jeg spiser opp hver søte smule. Når jeg nå sitter her i januar, og kjenner at selv mageskinnet har blitt for stramt, så har jeg i alle fall ikke julebakst som nyttårsforsett. Jeg er litt i tvil om syltelabbene også.

Juletrærne på Facebook er oftest trendy pyntet i helhvitt. I min stue var det bare en skjevvokst kaktus å pynte. Jeg lot den stråle i sin egen fordums skjønnhet. Jeg kunne alltids dokumentert en - etter egen målestokk - hyggelig borddekorasjon med granbar og lys. Og det med granbar som jeg selv har hentet i skogen. Nå bor jeg riktignok ved skogen og trengte bare gå tre meter fra parkeringsplassen for å finne dette baret, men utkanten av skogen er også skog. Min beskjedne dekorasjon ville imidlertid neppe gjort seg på Facebook sammen med bildene av "samplantinger" av julestjerner og sjømannens trøst - pyntet med kongler, gullspray og smånisser. Jeg kommer aldri til å forstå behovet for å pynte blomster, og dessuten så synes jeg samplanting er et skrekkelig ord. Jeg kommer ikke til å forløse noe som helst potensiale på dette området heller.

Romjulsdagene er det egentlig ikke så stor forskjell på folk. Det er ingen som legger ut bilder av at de sløver foran TVen, så da regner jeg med at det er det de gjør. Så blir det nyttårsaften og på ettermiddagen ligger man kanskje halvsløv på sofaen og glaner i taket, mens en kjenner i hele kroppen at det har vært jul. Men en får vel får vel reise seg og rydde litt til kvelden. Ganske snart. Som adspredelse for de slitsomme tankene tar man kanskje en tur innom Facebook, og pling! Der står det altså noen klar med en svær kalkun som skal i ovnen, og er ferdig med årets siste treningsøkt og nå kan gjestene bare komme. Nå var jeg riktignok ferdig med årets siste treningsøkt i god tid før jul, faktisk allerede tidlig på året. Ett eller annet år. Og det fattigslige kalkunbrystet til kvelden har jeg ikke ofret en tanke. Det er jo tross alt ikke lenge siden frokost.

Det beste med jula og mange fridager er å være lenge oppe. Hele natta hvis jeg vil. Og sove til en tilslutt våkner av seg selv. Så gjelder det å ligge stille og titte ut på tretoppene for å finne en figur. Den bustete og blide ulven i toppen av ei furu ble borte etter at fellingsglade naboer gikk amok i fjor, men jeg har ennå ikke gitt opp å finne en ny. Jeg er for så vidt vant til at folk har pusset opp hele stuen på Facebook før jeg står opp i helgene, og velsigne dem. Jeg lever egentlig greit med det. Men da min biologiske klokke ristet meg forsiktig i skuldra klokka halv ett  første nyttårsdag og jeg med plirende øyne oppdager at folk var ferdig med årets første skitur for tre timer siden, da verket det litt i elendigheta. Og dette er de samme folkene som hadde gjester i går. Hvordan er det folk fester for tiden?

Jeg måtte rett og slett ligge en stund å tenke på dette. Kommer jeg noen gang til å bli et skikkelig menneske? Det eneste nyttårsforsettet jeg noen gang har klart å holde var det om å drikke mer champagne. Jeg er ikke i stand til å holde ord når jeg gir løfter til meg selv, og tross alle gode forsetter så fortsetter jeg bare. Derfor skal jeg heller ikke i år gå ned ti kilo. I hemmelighet skal jeg riktignok prøve å gå ned tjue. Jeg vurderer seriøst å skaffe meg en slik ellipsemaskin og stå opp et kvarter tidligere hver morgen og tråkke meg svett før frokost. Jeg tror en slik maskin kan bli et dekorativt element i stua, det er bare å dekorere den med blomsteroppsatser eller en pen duk de få halvtimene den ikke er i bruk. Og om et år kan jula bare komme, jeg skal ta den i mot veltrent og spenstig og kan ta bilde av meg selv foran speilet med trutmunn og spillende muskler. Men jeg kommer ikke til å legge det på Facebook, du får bare ta mitt ord for det.

Levende kommentarfelt

Den som velger å kjøre bil til jobben hver dag går glipp av en del opplevelser. Rett nok er det mye gresselig irriterende å oppleve på offentlig transport - høylytte mobilsamtaler, folk som breier seg eller bare ser generelt irriterende ut. Men noen ganger er det verdt billetten.

Som her om dagen da jeg som vanlig satt med nesa i boka mi og hadde håp om en fredelig ferd. Underveis steg det på en liten mann på rundt sytti og satte seg ovenfor meg. Han så noen kjente lenger bak i vogna og vinket dette mennesket til seg. Og her kom det skranglende en kar på bortimot halvannen meter med bare tynne bein. Over der var det en krum halvmeter med overkropp. Han deiset ned i setet og hilste med et: Jeg hater å sitte mot kjøreretningen! Han vred seg og hadde åpenbart vondt for å sitte. Spaghettibeina flettet han nærmest inn i mine, og jeg begynte å øve på å være tålmodig og forståelsesfull. Det kom godt med, senere skulle jeg bli nødt til å hjelpe ham opp igjen.

Han skulle til Grønland til stamstedet sitt, den lange. Men det var blitt stadig vanskeligere å komme seg dit på grunn av alle siggøynera. - De sitter jo overalt, og nå skal man liksom ikke få lov til å si siggøyner lenger! Romfolk skal det værra. Enda det er siggøynere det er. Pføy.

Den lille vred litt på seg og fortalte at han faktisk hadde vært i Romania. Der hadde han snakket med mange romfolk, og de var svært hyggelige mennesker. Det er faktisk bare circa to millioner av dem i Romania -

- To millioner?? avbrøt den lange. - Jeg skal si'rei det at det er hundreogtjue millioner av døm. Og alle skal til Oslo og så skal døm ha familiegjenforening.

- Mange av de romfolkene jeg traff hadde høy utdannelse, fortsatte den vesle. - Jeg var særlig imponert over de unge pikene. De hadde slik en pen fremferd.

- Pen fremferd! Harru sett de feite kjærringene som sitter på Haugerud? Det ække mye "pen fremferd".

Jeg oppdaget at jeg holdt på med det samme avsnittet i boka mi fortsatt, så jeg dristet meg likegodt til
å studere disse to litt grundigere. Den lille, pen og pertentlig i tøyet. En kledelig liten kulemage og en svært velstelt liten bart. Som om selveste Poirot var hans forbilde. Den lange slet med at når han endelig fant en bukse som var lang nok i beina, så var den alt for vid rundt livet. Og det var nok noen år siden han kjøpte den han nå hadde snørpa sammen med et belte, like opp under armene. Hvis han hadde hatt særlig hår ville det sikkert være like ustelt som det hvite skjegget.

Samtalen deres minnet meg om et kommentarfelt under en nettartikkel. Brautende verdensmestere som slår i hjel all verdens fornuftige argumenter. Og det med åpenbare vrangforestillinger. Jeg heiet på den spede fornuften fra Poirot. Likevel fikk jeg en merkelig sans for det lange, uflidde og irriterende stabeiset. Det er noe befriende med innbarka surpomper. Selv om han altså nå hadde gått over til somalierne. De som ikke hadde gjort et arbeidsslag i sitt liv og bare fikk en masse unger som vi måtte betale for. Han kunne ikke skjønne hvorfor regjeringa absolutt skulle hente de folka hit.

- Nå er de vel ikke hentet hit. De har jo flykt - prøvde den lille, før han igjen ble avbrutt.

- Det nytter ikke å snakke om slikt med meg!

Poirot hadde innsett dette nå, og skiftet tema. - Har du drukket vann i dag? Men stabeiser drekker ikke vann. De drekker bare pils.  Hm, sa den lille, og gjorde seg klar for å gå av på Tøyen.

- Skarru på fesstival? Hæhæhæ! Det er jo sånn fesstival der. Sånn mussikk med telt og greier. Sånn mussikk. Sånn - rokk æn bitels. Stabeisens tone levnet ingen tvil om at han mente dette var nok et idiotisk påfunn fra regjeringen.

- Farvel, sa Poirot. - Ja, hare'a du!

Hvordan i all verden kjente disse to hverandre?

Et bilde jeg skulle ha malt

Det er en stekende het sommerdag. Foran en blokk sitter en mann i sin stripete T-skjorte. Ungene hans hviner og spruter i et rosa, oppblåsbart plaskebasseng. Hans kone er godt pakket inn og har trukket inn i skyggen blant buskene. Den eneste synlige hud du får et glimt av er den som dekker nesebeinet.

Like nedenfor er det stablet opp fire-fem solstoler. Noen muntre damer med plisserte lår sitter i dem. Noen lår stikker ut av de oppbrettede shortsene, andre svulmer ut. De har meget på hjertet og overgår de lekende barna i støynivå.

Det slår deg at du for ikke så lenge siden ville sagt at de var i femtiåra. Den gangen var femti en mur med ingenting bak. Nå klamrer du deg til et håp om at det finnes flere nyanser på den andre siden. Og nå kan du med ditt blotte øye se at disse damene faktisk er nærmere sytti enn seksti.

Damene er i svært godt humør. De fniser av BH-stropper som gnager og av spørsmålet om solfaktor seks er nok. "Når man er innpakket fra topp til tå fra første september til første mai kan man ikke regne med å bli brun første gang man er i sola! HÆHÆHÆHÆ!" Og alle ler hjertelig, lenge og svært støyende av den morsomheten.

Her kunne du nok ha lyst til å stoppe opp og si fra at latter riktignok gjerne brukes i sosiale situasjoner både som meddelelsesmiddel for å uttrykke sympati og munterhet - men at det for svingende er helt unødvendig å le av en dagligdags konstatering! Det ville imidlertid ødelagt hele bildet, så du velger å tie og glede deg over at det er et slags håp i noen år til.

Selv går du forbi som en gylden middelvei, og viser bare fram litt smørarmer- og legger. Men bikkja di er splitter naken.

Din guide til omveier i Roma

Alle omveier fører til Rom. Skal du havne på avveie noe sted - gjør det her. 

Du har kanskje gått deg bort i Roma før. Gått uten kart og sett mye fine saker - og endt med å gå en kilometer langs en sterkt trafikkert firefelts vei. Uten fortau. Det er slike opplevelser du husker, men nå er du er på jakt etter nye opplevelser. Denne gangen har du med guidebok.

Etter å ha bladd i boka bestemmer du deg for å ta en anbefalt omvei fra Piazza Venezia til Piazza Navona. Underveis vil du se Trevi-fontenen, vakre kirker, monumenter og hyggelige piazzaer. Dette blir noen fine timer. Du tar trikken til Piazza Venezia. Med ryggen til rett monumentet skal du ta til venstre. Du bruker litt tid på å diskutere hva som er høyre og venstre, og øst og vest - og legger i vei. Gata som boka sier du skal følge finnes ikke i virkeligheten - men du spør om retning og får svar. Mens du beundrer finurlige og overveldende fasader er du plutselig ved første stopp - Trevi. Heldigvis har du sett den vidunderlige fonteneveggen før, for her er det så mye folk at du bare så vidt får glimt av en skjeggete fyr med pekefinger og en forvridd hest. Du holder godt på veska og trasker videre til neste herlighet.

Men herlighet - Via dei Crociferi - den gaten  boka sier du skal følge nå, finnes heller ikke i virkeligheten. Marco Aurelio - løgn alt sammen. Du vaser rundt en stund med en stadig voksende tordensky over hodet. Når du ender opp et sted med drosjeholdeplass er det ikke mer å tenke på: "Piazza Navona, per favore".

Piazzaen har beholdt sjarmen. Du finner et bord i sola, og med prosecco i glasset er livet i Roma atter kun fryd. Det er en livlig piazza. Han med trekkspill spiller My way nesten helt rent, japanerne tusler i flokk, noen med munnbind og andre med sekk på magen. Du humrer over engelskmennene som har blitt rosa allerede, men sola tar bra nå så du bør sannelig passe på din egen hud. På bordet bak sitter en eldre kar og plaprer uten opphold, heldigvis er det på italiensk. Da får det være i orden.

Neste mål er Campo dei Fiori. Den hektiske piazzaen, hvor du kan kjøpe alt fra lampeskjermer til paprika, er lett å finne. Etter å ha handlet litt trøffelolje kjenner du at det er på tide med lunsj. Det bugner av restauranter rundt piazzaen, men dette er en typisk turistfelle og alt for masete. Du finner du sikkert en liten, hyggelig og lokal restaurant like rundt hjørnet. Et sted hvor romerne selv spiser. Eller rundt neste hjørne. Eller neste. Etter en lang runde i hyggelige boligområder - med de fineste små utsmykninger - skriker sulten i tarmene. Og rundt enda et hjørne åpenbarer jammen den samme piazzaen seg igjen. Her bugner det av hyggelige restauranter. Nå setter du deg ned, eter en halvgod pizza, nyter støyen og holder kjeft! Mett i magen og femti meter senere finner du en vakker og rolig piazza hvor bare vannet i salig Farneses staselige badekar lager lyd. Og ved siden av den - en liten, hyggelig restaurant. Hit skal du jammen gå neste gang! Men da er det fullt.


Uansett hvilken stil du foretrekker - butikkene i Roma har det.

Om romerne mangler noe så er det i alle fall ikke kirker. Store kirker og små kirker. Og alle møysommelig utsmykket med malerier og gullfigurer så det på ingen måte er måte på. Det er nesten for overveldende. Du klarer ikke slippe tanken på at mens disse kirkene ble dekorert ble arbeiderne betalt i slakteavfall. Det var slik romerne ble mestre i å lage de lekreste retter av de mest unevnelige organer. Og siden den mattradisjonen lever godt ennå, passer du godt på at du skjønner menyen på restauranten før du bestiller. Når en hyggelig liten osteria har "trippa i romersk saus" på menyen spør du selvsagt kelneren hva dette er for noe godt. It's trippa, sier han og drar seg i bilringen. Is it pork?, spør du. Lett fornærmet svarer han "No, it's beef. Very good". Biffgryte altså, det kan vel smake. Men det du får på tallerken ligner ikke mye på biff. Det ligner ikke en gang på noe av det verste du har sett i hele ditt liv, og du har sett skreimølje. Noen hvite trevler med små, svampaktige hull på undersiden flyter i tomatsaus. Bare et blikk på delikatessen er nok til at du friker ut og ber kelneren være så vennlig å fjerne dette fra ditt åsyn i en faderlig fart. Når du så sjekker ordboka og finner ut at det er en kumage du har kommet til å bestille, så tror du at du har mistet appetitten for all framtid. Der tar du dessverre sørgelig feil. Nei, nå vil du heller tenke på Fabritzios skinker og artisjokker, eller Marcos himmelske lam. Men kirkene, ja. De ble riktig fine.

Roma er full av parker, i alle fall i følge kartet. En stor en ligger på høyden like bak hotellet. Det blir en fin ettermiddagstur, tenker du, og ut med seg. Det viser seg at du har gått på nok en kartbløff, det er ikke en park å spore. Flotte trær og vakre fasader finner du i rikt monn, og du er såre fornøyd med turen likevel. Men det er jo kjedelig å ta den samme veien hjem, så når du plutselig finner en trapp så hvorfor bare gå forbi? Du finner snart ut hvorfor, og etter halvannen times omvei og 120 trappetrinn er du hjemme igjen. Men det var sannelig en fin omvei.

Det kunne vært noe med en dag uten omveier, tenker du. Og siden du vet om et sted hvor det går en sightseeingbuss, så går du dit. Du gir guiden på bussen en sjanse, selv hun har gått på nesa i sminkepungen og tydeligvis har båret på en flyvertinnedrøm siden 70-tallet. Det skal vise seg at det nok var den sylhvasse stemmen som satte en stopper for karriereplanene. Det er vanskelig å forstå når hun snakker engelsk og når hun snakker italiensk, men hun snakker. Uavbrutt. Stemmen skjærer seg inn i hjernen som en skalpell. Du begynner å lure på om ikke en omvei hadde vært å foretrekke. Uansett - du får se områder du ikke har sett før. Presidentens palasso - ikke noe å si på at man aldri vil slutte å bo her, solbrun og rynkefri. Romulus og Remus, sier flyvertinnen med stilettstemmen sin. Jasså, det var her de fløy rundt og - hva det nå var de drev med. Og du får et gjensyn med Colosseum, bevares vel for en bygning. Og overalt stikker det gamle søyler opp av bakken. Hadde vi funnet slikt hjemme ville vi jevnet det med jorda og bygd en barcoderekke over. Men romerne tar vare på sitt. Du skal lete godt og lenge for å finne en glassfasade i denne byen.

Fem dager i Roma er et hav av tid bare den første dagen. Etter mange proseccoer, flere kilometer og noen kilo i pluss er du allerede på tur hjem. Du har kåret Pantheon til din favorittseverdighet, du har sett din første magnoliablomstring - og du skulle så inderlig gjerne hatt fem dager til i denne byen.

Arrivederci Roma, hvisker du i det du forlater byen. Og du håper inderlig at de får se deg igjen.

Sommarøya? På TV?

Nå har jeg bodd i Oslo i mer enn halve livet, men likevel er det ett annet sted som trekker og drar i røttene -  det stedet jeg har det meste av min referansebakgrunn fra. Sommarøya på TV hver mandag trekker både i røtter og smilebånd, smører lettrørte tårekanaler når min del av øya er med - og rusker opp i en masse minner.

Nattutsikt fra tørrfeskveranda.

Jeg flytter neppe tilbake til Sommarøya noen gang, selv om det er som alt faller på plass når jeg er der. Alt er slik det egentlig skal være. Sola skal skinne hele natta og lyse opp holmene jeg kan se fra verandaen, mens jeg gumler min tørrfesk. Lufta skal være skarp og ren. Fjæra skal være helt hvit og ha uendelige skjellskatter. Og havet - det skal være på alle kanter og være så stort at det ikke er land i sikte. Og så krystallklart at ingen brennmaneter kan lure seg innpå deg om de skulle være der, men det er de ikke. Opplevelsen av å stå ut i vannet og grue litt, for så å legge sakte på svøm slik at det iskalde vannet kryper sakte over skuldra - ikke mye sanselighet i verden kan måle seg med det.

I mine barndomsminner er det for det meste sommer. Det er mye bading - noen ganger impulsivt i grønn shorts med kruseduller og rosa T-skjorte til. Men det er også lyder som for meg bare er Sommarøya. Sovne med bølgeskvulp  gjennom åpent vindu. Måseskrik og spetakkel fra måsebein på taket. Disse lydene kan jeg gjenoppleve hver sommer, men det er andre lyder som bare sitter i minnet.

Lyden av døra på butikken som lukkes har jeg ennå i øret. Et hardt smell, treverk mot treverk og etterfulgt av en skranglete lyd fra et dørglass som satt litt løst. En lyd som bar godt. Og båtene sa virkelig dokk-dokk-dokk i min barndom. Rytmiske dokk-dokk som etter hvert kunne bli til en hel melodi i hodet. Men om man så gikk langs veien sammen med noen som snakket om sin nye, brune cordfløyelsdress med hvite blomster på, var det ikke noe poeng i å nevne dette med den melodien når det bød seg en liten cordfløyelspause. "Tsssj! Det trur æ ikkje nokka på - få høre!" Jaja. Men det var i alle fall en veldig fin dress, stor sleng i buksa og alt mulig.

 





Og så er det lukter. Tjære på kaia, tang, sjø. Rekelukta som likesom aldri gikk bort etter ei økt på
rekefabrikken. Det store marerittet etter skoletid helt fra sju-åtteårs alderen var nemlig når døra i gangen gikk opp med et smell og en gutt, sendt som innpisker, skrek "Hanne! Ræka!" Da var det å kle seg i den hvite habitten med tørkle på hodet og oljeforkle over skuldra - og tusle for å yte sin skjerv. Det ble ikke så mye mer enn en skjerv, verken i rekebollen eller i lønningsposen. Jeg drømte meg vekk, sorterte de pillede rekene pent etter størrelse rundt kanten av bollen - mens jeg lyttet til skravlinga fra de voksne damene. Ofte om Halfdans siste påfunn. Og jeg kikka misunnelig på når mine jevnaldrende stadig var borte og fylte på brettene sine. Mitt ble liksom aldri tomt. Fingertuppene ble såre og fulle av stikk fra de kraftige "rekestråene". Jeg har aldri siden spist reker annet enn i utrengsmål, og forklaringen kan ligge her. Men jeg kan fortsatt rense reker i to grep, og lider over all den klønete pillinga som er å se i selskaper med reker og hvitvin. Jeg rister på hodet og hoverer lett, men at jeg kan meget bedre får de bare ta mitt ord for - jeg nøyer meg med loff og hvitvin, takk.

Være tolv år og stå under et pledd med en venninne og hakke tenner etter et sent kveldsbad på Krinta. En jomfrunalsk dame kommer iltert flyende ned bakken: "Kain dokker sei mæ ka som førrsægår uinder det teppet dær??" Vi, både forbauset og forhutra: "V-v-v-vi varme oss?" "Åja", mumlet den fantasirike og tverrvendte. Kanskje litt flau - og antakelig litt skuffet.



 

Men en deilig lørdag skjer det. Fire karer kommer plutselig etter veien, alle i like lyseblå dresser med slengbukser, alle med langt mørkt hår og kraftig lugg - og hadde de ikke bart også? Langhåringa, på Sommarøya! Langhåringa var det tøffeste som fantes. Vi gjemte oss bak en stein og spionerte. Da de gikk opp Nordjordveien fulgte vi etter på avstand - men de var borte i løse lufta og viste seg aldri igjen. Hvem var de? Hvor kom de fra? Har jeg drømt det? Hvem var jeg sammen med som kan bevitne dette?

Alle gode minner til tross, jeg lengtet alltid bort. Til noe større hvor jeg kunne være mer usynlig, finne et sted hvor jeg passet inn. Kanskje hadde jeg allerede den gangen en følelse at jeg aldri kom til å sette min ære i nyvaskede gulv og pene gardiner? På rekefabrikken hadde jeg nemlig hørt nådeløs omtale av de som ikke levde opp til denne standarden.

Likevel er det alltid en nedtur å komme hjem til betongen etter to uker med fritt liv på Sommarøya, både for folk og små hunder. For selv om jeg setter stor pris på ikke å lukte fisk etter endt arbeidsdag, vil jeg alltid ha kointepella med meg.

 

 

Mat med samvittighet

Jeg har som mål en gang å få se vårens kuslepp med eget øye. Så langt har jeg bare sett ellevill kudans, kugalopp og frydefulle raut på TV.  Det sørgelige er at stadig færre kuer får oppleve dette, det synes jeg er verdt et forbrukeropprør.

Eksempel på kuslepp

Jeg vet ikke mye om fjøsdrift, selv om jeg er av fiskerbondeslekt og har hatt en sau som het Gjertrud. Mitt eneste minne av Gjertrud er imidlertid synet av skinnet hennes som hang til tørk over en bjelke da jeg kom stabbende inn i fjøset. Dagen før hadde hun hatt det på seg. Jeg lurer på om den nedlagte fjøsdriften rett og slett er mitt første minne av alle. Gjertrud levde i alle fall som en lykkelig og flekkete sau, med fritt beite og utsikt over storhavet. Hun ble nok en smakfull og økologisk søndagsmiddag.  I dag blir økologisk mat blir sett på som litt sært, selv om altså den generasjonen jeg tilhører faktisk har hatt en fullstendig økologisk oppvekst.

Kyr tror jeg ikke vi hadde. Det var en som het Lydia, men det var visst en hest. Hvis vi hadde kyr så vet jeg i alle fall at de levde som kuene i Tine-reklamen fra Lofoten, som tusler i fjæra og synes det e reine terapien å se på bølgan. Men der blir vi lurt. Jeg har lest at de fleste kyr står i en trang bås hele året og lever som melkemaskiner, uten plass til å bevege seg. De lever av kraftfor som inneholder medisiner for alle plagene de pådrar seg av å stå stille døgnet rundt. Et møte med en fyrrig okse er bare en fjern drøm, jeg tror han nærmest helt og holdent er erstattet av en langarmet veterinær. Det er ikke mye til liv, og det varer heller ikke så lenge som før. Den dagen de ikke klarer å levere nok melk lenger så er det i slaktebilen med seg.

Facebook er full av bilder av artige kjæledyr og av kattepuser med kloke visdomsord til. Folk flest er glad i dyr og det er iltre innlegg mot vanskjøtsel og mishandling av hund og katt. Det er helt på sin plass. Men jeg er for å utvide raseriet til også å gjelde velferden til de dyrene vi eter. Ei ku bør få vase på enga om sommeren, ete saftig gras og hoppe rundt og være ei tulleku når den er i det humøret. Jeg har selv møtt ei rampeku og vet at de finnes. Vi burde insistere på at biffen eller kjøttdeigen vi spiser skal komme fra ei gladku, selv om det koster litt ekstra. Og om man ikke skulle bry seg om kulykke, så burde man i alle fall bry seg om at kjøtt fra ei ku som har bevegd seg og levd på gress gir et både bedre og sunnere kjøtt.

Men det er dyr som har det verre enn kua. Kylling var noe man kunne unne seg en sjelden gang for ikke mange år siden. I dag er det hverdagsmat og man får en kilo kyllingfilet for en hundrelapp. For å få dette til blir tjue kyllinger presset sammen på kvadratmeteren. De fores for å vokse fort og blir så store at beina ikke bærer dem. Sol er det bare i navnet på forpakningen, kyllingen ser den aldri. Og grisen står og hyler fordi de står trangt, har fått bitt av seg halen og får liggesår på betongunderlaget. Skal vi ha en kilo koteletter til 29,90 kan vi ikke tillate grisen verken dagslys eller godgryntende gjørmebad.

Det har gått så langt at fisk ikke er særlig sunt lenger heller, om du ikke har fiska den sjøl. Torsken i frysedisken har vært frossen og tint og frossen og tint flere ganger på sin vei fra Norge til Kina og tilbake igjen. Og det verste av alt er laksen. Den fordums festfisk lever nå på mais og soya – med tilsettingsstoffer for rask vekst og fin farge og jeg vet ikke hva. Stadig flere advarer mot å spise oppdrettslaks, den er rett og slett full av gift. De eneste glade laksene er stort sett eierne av oppdrettsanleggene.

Det meste av mine påstander kan dokumenteres, men ikke denne: Hva om alle tilsetningsstoffene som dyrene fores med å vokse fortere fortsetter å virke i oss når vi spiser dem? Kanskje vi får overutviklede brystpartier, mer sideflesk og høyere vekt av å spise magert kjøtt og ”sunn” fisk? Vi er i alle fall både tjukkere og sykere enn før. Stadig flere er rett og slett allergiske mot naturen – det er da ikke utrolig at det har noe med hva vi får i oss å gjøre? I tillegg har vi blitt et usympatiske syte- og klagefolk som skal ha festmat til hverdags og ikke vil betale særlig for det. Det er skrekkelig uetisk.

Alt er heldigvis ikke svart. Dagens Gjertrud lever ennå på realt sauevis. Hun får tusle i fjellet og spise som hun vil. Det er nok derfor ingenting er bedre enn lammekjøtt. Reinkjøtt skal være noe av det sunneste man kan spise, reinsdyra lever som de alltid har gjort. Og heldigvis finnes det ennå bønder som driver gårdsdrift på en sunn og gammeldags måte, det gjelder bare å finne ut hvem de er.

Det er et stort og viktig budskap jeg bringer i dag – og jeg mener hvert ord. Men jeg møter meg selv i døra så ofte at jeg ser ned hver gang jeg går ut. Magen min ville bli lykkelig om jeg ble vegetarianer, selv ville jeg nok kjedet meg. Men jeg har i alle fall startet i det små med bare å spise egg fra lykkelige høner, og velge økologisk når det er å finne. Og det er jamt slutt med laks på bordet om jeg ikke vet den har levd sitt liv i havet og fått sin fine farge av å spise krill. Resten prøver jeg å finne ut av. Jeg hiver meg på den lille bølgen av forbrukeropprør - og håper den blir til en tsunami!

Her er noen mer opplysende sider:

·        Velg økologisk

·        Grønn hverdag

·        Dyrevennlig hverdag

Folk må skjerpe seg

Normalt er jeg både mild og snill, og bråker ganske lite. Men noen ganger – noen ganger – skal du akte deg.

På vei hjem fra jobb. Sliten, litt uggen liksom – og ærlig talt litt sur. Likevel ikke verre enn at jeg klarte å glede meg over å få sitteplass innerst ved vinduet, til alt overmål i kjøreretningen. Jeg tok fram en bok og hadde ingen planer om å titte opp igjen før etter et par kapitler. Det var dessverre ikke opp til meg.

Ved siden av meg dumpet det en fyr av det slaget som mener en kar har krav på halvannet sete. Selvtilfreds, med armene knyttet over vomma og beina i en nitti graders vinkel fra hoftene. Det ble fullstendig maktpåliggende for meg ikke å være nær denne skapningen. Jeg trykket meg inn mot veggen og brukte nærmest bare halve setet. Det er svært imponerende med tanke på at jeg er av en størrelse som trenger et sete for meg sjøl.

En ulykke kommer sjelden alene. Allerede stasjonen etter kom neste, i form av en dame med ledninger i øra og munnen på vidt gap. Det handlet om et selskap hos noen venner som hadde pusset opp med en fæl tapet. Jeg stirret forbløffet på henne. Skulle det interessere meg hvilken tapet vennene til denne vilt fremmede damen hadde valgt? Likevel fikk jeg vite at den var sort og hvit – med grønne innslag. Selv så hun ut som hun ville valgt rosa tapet med gullstriper. Og naboen hadde klart å spre beina enda litt mer. Hva tror han at han er? Prøver han å imponere? Jeg var nå ursur og kunne ikke holde kjeft lenger. Jeg hveste: Din skrythals! Det eneste som er imponerende er at en mann med så korte bein klarer å ha en meter mellom knærne! Han tok det til seg og forsvant med raske, korte skritt av på neste stasjon. Det gjør ingenting om jeg aldri ser de knærne igjen.

Jeg fikk lest noen linjer før jeg ble involvert i at damen med ledningene opplevde å få dyna dratt av seg i løpet av natten. Om det var en unge eller en hund som var den skyldige var umulig å fastslå ut fra navnet. Jeg skulle ønske det var en rotte. Tankene mine begynte nemlig å bli onde. Og denne, nøytralt sett, pene damen begynte å anta groteske former. Det knallrøde snakketøyet så ut som et åpent sår midt i ansiktet. Infisert. Det var umulig å holde seg lenger og jeg brølte: Kan du ikke klappe sammen den rødmalte truten din et lite øyeblikk i det minste! Men neida. Hun hadde nå begynt å legge ut om noe på et bord bak sofaen, og tegnet opp hele stua si med armene. Det er bare idioter som har et bord bak sofaen. Jeg sa det til henne. Ingen av mine venner ringer meg på T-banen for å fortelle hva de har på bordet. Det er jeg svært takknemlig for.

Unger som hyler i vogna er forstyrrende og litt til å bli gal av, men det er et spetakkel som er forståelig. Havner jeg sammen med en førsteklasse på tur vet jeg at det ikke blir fred til å lese bok. Det er ungers vis å lage bråk, noen ganger er det faktisk fornøyelig å følge med. Tenåringer hviner, de er nærmest programforpliktet. Jeg har heller ikke problemer med at folk snakker sammen mens jeg leser. Dette som bevis på at jeg slettes ikke er urimelig. Men jeg har nulltoleranse for disse mobilenetalene om alskens private forhold, som forpester omgivelsene.

Mannen som satt rett overfor meg hadde jeg ikke fått tid til å irritere meg over ennå. Han satt rolig og kikket ut av vinduet. Det var faktisk et sympatisk utseende på mannen, og han hadde passe avstand mellom knærne. Men den jakka hans skar meg litt i øynene. Selv med blikket ned i boka ble ytterkanten av synsfeltet forstyrret av den skarpe fargen. Men kjære tid, hvem var det som klarte å overbevise deg om at det var en god idé å velge en gul dunjakke, spurte jeg. Kan du ikke holde deg til sort, du som resten av oss?

Jah! Jah! Jah! Ledningsdamen utstøtte korte, bjeffende lyder – etterfulgt av en vulgær latter. Det var tydeligvis en intern greie som skulle være morsom. Det var den ikke.

Alle reiser tar heldigvis slutt en gang, selv de uutholdelige. Hadde den vart litt lenger ville jeg antakelig gjort alvor av tanken som begynte å forme seg: Å røske ledningene ut av ørene hennes, smadre mobilen i gulvet, hoppe frenetisk på den så den aldri mer kunne formidle tanketomt og høylydt skvalder. Og jeg tror mottakeren i den andre enden ville opplevd det som en befrielse.

Å, unnskyld! sa en dame som dultet i meg da jeg ventet på at dørene skulle åpnes og jeg kunne slippe ut av denne fordervede vognen. Jeg snudde meg mot henne og – smilte vennlig som i "det er helt i orden". Og mente det faktisk. Jeg kikket rundt meg – ingen så ut til å ha tatt skade av mine krakilske, innvortes utbrudd.

Men en dag kommer jeg til å bruke utestemme. Folk må sannelig skjerpe seg.